Pensjonert lagdommer Iver Huitfeldt kommer tilbake til vår diskusjon om hvorvidt Høyesterett hadde adgang til å dømme Jan Helge Andersen til to års forvaring som etterskuddsdom i Baneheia-saken (Rett24, 3. august 2026). Siden min argumentasjon tydeligvis har fått ham til å føle seg dårlig behandlet, skal jeg for siste gang søke å forklare begrunnelsen for at jeg er uenig med ham – og understreke at jeg ikke har hatt annet formål enn å diskutere et prinsipielt spørsmål.

Hva er grunnlaget for å omgjøre en dom av Høyesterett?

Huitfeldt hevder at jeg prøver å «dumme [ham] ut» fordi jeg skriver at kritikk av en høyesterettsdom ikke gir grunn til å endre eller gjenåpne dommen.

I sin første kronikk («Høyesterett bør av eget tiltak omgjøre dommen mot Jan Helge Andersen») oppfordret han Høyesterett til å omgjøre dommen til to års fengsel, og uttalte at det var «en viss praksis» for dette. I sin andre kronikk erkjente han at praksis (om omgjøring av ankenektelser) ikke får betydning her, men hevdet at det for Høyesterett er nok å si «Dette gjør vi!» .

Jeg har ikke hevdet at dette er et «dumt»; jeg har påpekt at jeg ikke kjenner til noen hjemmel for en slik omgjøring. Jeg har ingen intensjon om å dumme ut Huitfeldt. Tvert imot tok jeg bryet med å delta i diskusjonen fordi Huitfeldt er en erfaren fagperson som fortjener den respekt å bli møtt med argumenter.

Betydningen av prøveløslatelse

Huitfeldt anførte i sin første kronikk at Andersen har gått glipp av muligheten til å søke om prøveløslatelse fra forvaring. Det er riktig at han kunne søkt om dette hvert år etter at minstetiden var ute, om han var dømt til forvaring i den første dommen. Men vi vet ikke om han ved en forvaringsdom ville blitt prøveløslatt før, samtidig med eller etter det tidspunktet han ble prøveløslatt fra fengsel.

Jeg har grublet på hvor uenigheten om det strafferettslige spørsmålet ellers ligger. Så langt jeg forstår, er vi enige om at en etterskuddsdom kan omgjøre den samlede reaksjonen til forvaring så lenge den domfelte soner fengselsstraffen, som Høyesterett gjorde i Rt. 2014 s. 967.

Dersom den domfelte er prøveløslatt fra fengselsstraffen når det faller en etterskuddsdom på forvaring, forstår jeg Huitfeldt slik at han mener at prøveløslatelsesregimet ville løpe parallelt med forvaringsdommen («Det innebærer at fengselsmyndighetene ikke samtidig kan fullbyrde to dommer med ulikt soningsforløp, slik det er for fengsel og forvaring»).. Jeg er enig i at dette ville være en umulig ordning. Men det er da heller ikke den løsningen loven legger opp til.

Også prøveløslatelsestiden er fengselsstraff, og den domfelte avsoner fortsatt straffen. Det må medføre at den resterende fengselsstraffen (prøveløslatelsestiden) «faller bort» etter straffeloven § 42, og bakes inn i den resterende forvaringsstraffen. Om Andersen var blitt dømt for det siste drapet i Baneheia-saken mens han fortsatt var prøveløslatt, ville den mulige forvaringstiden blitt lengre enn to år, siden det da var lengre tid igjen til man nådde taket på 21 år.

Dersom den domfelte var beskyttet mot at reaksjonen ved en etterskuddsdom omgjøres til forvaring i prøveløslatelsestiden fra fengselsdommen, kan jeg forstå at Huitfeldt mener det er inkonsekvent at ferdig soning skal «gjenopplive» adgangen til å idømme forvaring for det siste drapet. Men det er altså et premiss jeg finner vanskelig å forene med loven: Den idømte fengselsstraffen faller bort, og skal regnes inn i forvaringstiden.

Det er på denne bakgrunn jeg ikke kan se at det er begått noen urett mot Andersen ved at det siste drapet ble pådømt så sent som i 2026, og at han da fikk forvaring i de to årene som det var mulig å idømme. Både flertall og mindretall i Høyesterett argumenterte innenfor det rettslige handlingsrommet retten hadde til å vurdere reaksjonsvalget.