Pensjonert lagdommer og tidligere statsadvokat, Iver Huitfeldt, fremholder i Rett24 15. juni 2022 at det ikke er en egen straffeprosesslov for narkotikasaker. Det har da heller ingen hevdet. Men også den som er mistenkt for bruk av narkotika, har krav på å bli behandlet slik som loven foreskriver.

I sitt korte innlegg lenker Huitfeldt til et meget langt notat. Plassen tillater ikke å kommentere alle sidene ved dette notatet. Jeg tillater meg likevel å nevne at et fellestrekk ved de juristene som Huitfeldt er uenig med, etter Huitfeldts oppfatning synes å være at de har en ruspolitisk agenda. Ja, det er ikke en gang faglig mulig å komme til et annet resultat enn Huitfeldt: «Men det dreier seg ikke om en juridisk tolkning der det kan være plass for delte meninger» (s. 1). Han fortsetter: «De narko-liberale har nå en plattform hos Riksadvokaten» (s. 2).

Huitfeldt avlegger også meg en visitt: Etter hans syn er det kritikkverdig at jeg som medforfatter til kommentarutgaven til straffeprosessloven har hatt den frekkhet å vise til Riksadvokatens rundskriv om påtalemyndighetens legalitetskontroll i narkotikasaker. Han mener tydeligvis at jeg skulle underslått dette sentrale rundskrivet. Eller kanskje det ville vært tillatt om jeg hadde polemisert mot det?

Hålogaland lagmannsrett har i dom av 14. juni 2022, omtalt i Rett24 i dag, lagt til grunn at riksadvokatens rundskriv gir uttrykk for gjeldende rett også før det ble sendt ut i april 2021.

Leseren får vurdere om det er sannsynlig at alle jurister som er uenige med Huitfeldt, har en ruspolitisk agenda, som de kamuflerer som juridisk metode. Eller er det mulig at det finnes juridisk holdbare argumenter mot Huitfeldts postulater?

Huitfeldt bruker som eksempel at politiet finner en flaske metanolsprit, og skriver uten forbehold at det da ikke er uforholdsmessig å bruke tvangsmidler for å finne leverandøren og søke etter resten av partiet. Er det så enkelt? Er virkelig den som kjøper ulovlig tilvirket eller omdestillert brennevin en del av den samme saken som den som produserer eller importerer et stort kvantum og omsetter det?

Det kan selvsagt skje at den som har en slik flaske, har den fordi han eller hun er en del av et større kriminelt nettverk, for eksempel ved å distribuere større mengder. Hvis det er tilstrekkelige beviser til å gi skjellig grunn til mistanke om at vedkommende er skyldig i et slikt lovbrudd, er det ingen som har hevdet at politiet er avskåret fra å bruke tvangsmidler. Det fremgår uttrykkelig av Riksadvokatens rundskriv at mistanke om bruk av ulovlige rusmidler «selvsagt ikke utelukker mistanke om at samme person har begått andre straffbare forhold» (punkt 2).

Etter omstendighetene kan også vilkårene for tredjemannsransaking av person eller bolig, oppbevaringsrom mv. være oppfylt. Men da kreves det blant annet særlige grunner eller særlige omstendigheter.

Huitfeldt tar som utgangspunkt at en borger som er mistenkt for å besitte en flaske ulovlig brennevin eller en brukerdose narkotika, alltid er en del av den samme store «saken» som produsenten eller storsmugleren. Dette er et utgangspunkt som gjør at en borger som mistenkes for å være skyldig i et mindre lovbrudd, uten videre må finne seg i å bli utsatt for de samme tvangsmidler som den som etterforskes for å ha spredd store mengder av den ulovlige og farlige varen.

Samme spørsmål har vært oppe i forbindelse med varetektsfengsling. I Rt. 2008 s. 1030 uttalte Høyesteretts ankeutvalg:

«Når kjæremålsutvalget i Rt-2003-656 uttalte at det må dreie seg om ‘samme sakskompleks’, kan ikke dette forstås slik at det er tilstrekkelig at det er tale om straffbare forhold som synes å ha en indre sammenheng. Det må kreves at det er tale om straffbare handlinger som etter straffeprosessloven § 38 er samme forhold.»

Dette prinsippet er altså ikke noe riksadvokaten har funnet på for å fremme en ruspolitisk agenda, men en oppfølging av en avgjørelse fra Høyesterett som har vært kjent i mange år.

Hva slags tvangsmidler som kan brukes overfor en mistenkt, avhenger altså av hvilket forhold denne personen er mistenkt for. Avgrensningen av «samme forhold» gjøres ikke først ved påtaleavgjørelsen, men påvirker også hvilke tvangsmidler som kan brukes.

Det er åpenbart at den som kjøper en flaske eller en brukerdose narkotika fra et stort illegalt parti, ikke per definisjon er skyldig i samme forhold som produsenten eller storsmugleren. Kjøperen kan heller ikke ses på som medvirker til salget til seg selv. Hans eller hennes forhold dekkes av at ervervet er straffbart. Salg av hjemmebrent var straffbart i mange år før kjøp ble gjort straffbart i 1997. Det ville ikke vært nødvendig dersom kjøp av hjemmebrent var å anse som medvirkning til salg, ettersom alkoholloven § 10-1 rammet medvirkning til overtredelse av loven.

Skal man bruke tvangsmidler for å avdekke omsetningsleddene bakover, må det være enten fordi den mistenkte også siktes for medvirkning til disse lovbruddene, eller fordi det finnes særlige grunner eller særlige omstendigheter til å ransake vedkommende som tredjemann.

Vi er enige om én ting: Det er ikke en egen straffeprosesslov for narkotikasaker. Men jeg trekker den motsatte slutning: Folk som er mistenkt for bruk av narkotika, er ikke dermed avskåret fra de rettighetene straffeprosessloven gir alle borgere.