Til tross for at det har vært etablert særaldersgrenser for flere andre yrkesgrupper opp gjennom årene, har dommere fulgt den alminnelige aldersgrensen i staten i alle fall siden 1917. Det er først ved regjeringens forslag til ny aldersgrenselov i Prop 73 L (2024-2025) at departementet har funnet det nødvendig å foreslå at dommere – som den eneste yrkesgruppen - skal ha en særaldersgrense som er to år lavere enn den alminnelige aldersgrensen.

En særaldersgrense må nødvendigvis ha en saklig begrunnelse. Tradisjonelt har særaldersgrenser vært begrunnet med at tjenesten stiller spesielle krav til fysiske eller psykiske egenskaper som normalt svekkes med alder, eller at stillingen medfører uvanlig fysisk eller psykisk belastning. I proposisjonen er forslaget imidlertid begrunnet med at dommere står i en særstilling som uavsettelige embetsmenn som er helt uavhengige og har betydelig makt i sin embetsutøvelse. Det er også vektlagt at det er begrensede muligheter for å tilrettelegge etter individuelle behov på grunn av alder hos dommere.

Hva er skjedd nå som kan tilsi at det nå er behov for å etablere en særaldersgrense for dommere? Svaret er: Ingenting. Tvert imot er det i de siste årene kommet frem styrkede argumenter for at også dommere skal nyte godt av den nye alminnelige aldersgrensen på 72 år.

Friskere eldre

Dommernes uavsettelige stilling er ikke noe nytt. Den følger av Grunnloven § 22, men hadde en forhistorie fra før 1814. Det har nok forekommet at enkelte dommere har vært uskikket til forsvarlig å utføre sin tjeneste på grunn av varig aldersbetinget sykdom. Så langt vi kjenner til, er det ikke i moderne tid reist avskjedssaker mot dommere med en slik begrunnelse. Det viser at slike tilfeller som regel lar seg løse på en måte som tjener både domstolene og den enkelte dommer.

I NOU 2022:7 pekte Pensjonsutvalget på at pensjonsordningene og aldersgrensene for personer med særaldersgrenser hadde vært tilnærmet uendret svært lenge, og at det var behov for å vurdere reglene på nytt. I den forbindelse ble det innhentet en rapport for å vurdere grunnlaget for særaldersgrenser. Rapporten «Særaldersgrenser før og nå» ble avgitt i juni 2023.

Hovedfunnene i rapporten er at det er en stadig forbedring av eldres levealder, helse, funksjonsevne og livskvalitet. Høyere utdanningsnivå er ofte forbundet med bedre helse og lengre liv. Den kognitive kapasiteten til eldre er forbedret. En del av denne bedringen kan tilskrives høyere utdanningsnivå og sunnere livsstil. Høyere utdanning er vurdert å bremse kognitiv nedgang i eldre år. Forskning peker også på økt utdanningsnivå som en mulig årsak til fallende demensrisiko de siste tiårene. Denne utviklingen er dommerne en del av.

75 år i Storbritannia

I Storbritannia ble aldersgrensen for dommere økt fra 70 til 75 år i 2022. Endringen ble begrunnet med økt forventet levealder, bekymring for at kompetanse og erfaring går tapt for tidlig i en tid der rettssystemet står overfor kapasitetsutfordringer, og bekymring for dommerrekrutteringen. Det ble blant annet forventet at utvidelse av aldersgrensen for dommere ville å ha en positiv innvirkning på mangfoldet ved å fremme muligheter for personer som vurderer å søke seg til domstolene senere i livet, for eksempel de som kan ha hatt hull i karrieren for å balansere yrkes- og familieansvar.

Tidligere høyesterettsdommer Skoghøy har nylig uttalt til Rett24 at «flertallet av dommere [i Høyesterett] godt kunne ha fungert videre, men det var noen som det var på høy tid gikk av». Etter vår oppfatning må spørsmålet om særaldersgrenser for dommere basere seg på brede faglige vurderinger av dommere på gruppenivå, og ikke på mer eller mindre tilfeldige observasjoner i et nokså avgrenset kollegium.