Kronikken er et tilsvar på professor Eivind Smiths replikk sist uke.
Flertallet som først lager en Grunnlov, vedtar verdier de anser som viktige og uforanderlige. Men så melder ydmykheten seg: Hva hvis et nytt flertall skulle komme til å mene noe annet en gang i fremtiden? Hvis Grunnloven ikke kan endres, vil fortidens flertall kaste lange skygger. Men om den kan endres, er den da en Grunnlov?
Kompromisset er å innføre prosessuelle hindringer, i Norge krav om mellomliggende valg og 2/3 flertall, med minst 2/3 av representantene til stede. Prosedyren skaper en treghet som gjør Grunnloven til en Grunnlov. Tregheten oppretter forbindelsen mellom det originale flertallet og samtidens flertall.
Mindretallet ikke viktig i seg selv
Formålet med endringsprosedyren i Grunnloven 121 er å oppstille en rimelig balanse mellom fortidens og samtidens flertall, mindretallet er ikke viktig i seg selv. La oss bruke regelen som ville makset «mindretallsvernet» som eksempel: Hvis det originale flertallet fastsetter at endring krever enstemmighet, slik at hver eneste stortingsrepresentant kan stoppe det hele, er det ikke for å beskytte mindretallet. Det tenkte eksemplet viser at det originale flertallet beskytter seg selv og sine verdier.
Professor emeritus Eivind Smith tar feil når han i Rett24 hevder at Grunnloven § 115 innfører et «minoritetsvern». Formålet med å vedta Grunnloven § 115 var å gjøre det lettere for samtidens flertall å frigjøre seg fra skrankene oppstilt av fortidens flertall. Kontroll- og utenrikskomitéen (Innst S. nr. 149, 1962–63 s. 334) beskrev bestemmelsen som en «fremtidsrettet paragraf» som gir hjemmel for å delta i internasjonalt samarbeid som ellers hadde måttet følge den mer omstendelige prosedyren for grunnlovsendring. Komitéen presiserte også at den nye bestemmelsen ikke modifiserte Stortingets dagjeldende praksis om hva som kan bestemmes med alminnelig flertall.
Kløfta
Mindretallets funksjon er uten betydning for domstolenes tolking av Grunnloven. I Kløfta-saken, formulerte Høyesterett tilnærmingen som siden har ligget fast:
«Gjelder det bestemmelser til vern om enkeltmenneskets personlige frihet eller sikkerhet, antar jeg at grunnlovens gjennomslagskraft må være betydelig. Gjelder det på den annen side grunnlovsbestemmelser som regulerer de andre statsmakters arbeidsmåte eller innbyrdes kompetanse, mener jeg som førstvoterende i plenumssaken inntatt i Rt-1952-1089, særlig side 1098 (hvalavgiftssaken), at domstolene i vid utstrekning må respektere Stortingets eget syn.»
Flertallet bestemmer
Hvis noen skulle være i tvil: «Stortingets eget syn» er stortingsflertallets syn. I ACER-saken besluttet flertallet først, med 72 mot 24 stemmer at saken skulle avgjøres med alminnelig flertall. Deretter gav 73 representanter sitt samtykke, 23 var mot.
At domstolene vanligvis ikke prøver stortingsflertallets tolking av bestemmelser om «arbeidsmåte eller innbyrdes kompetanse», er utledet av grunn-normen om konstitusjonelt demokrati. Individuelle rettigheter etablerer et minoritetsvern. Derimot oppstiller ikke Grunnloven noe mindretallsvern. Grunnlovens og demokratiets mest robuste sannhet er at flertallet bestemmer.
