I 2023 avsa Høyesterett dom i tre saker som hadde sitt utspring i opptreden i arbeidsforhold. En politijurist ble funnet skyldig i grovt uaktsom tjenestefeil fordi han hadde beordret pågripelse og ransaking uten at vilkårene var til stede (HR-2023-805-A), en instruktør ved Politihøgskolen ble funnet skyldig i seksuelt krenkende atferd overfor en student (HR-2023-1063-A), og en kranfører ved et fiskemottak ble funnet skyldig i ha forulempet to kvinnelige fiskeriinspektører (HR-2023-2392-A). I alle tre sakene ble straffen satt til bot. (I ransakingsdommen opphevet Høyesterett lagmannsrettens frifinnende dom, hvorpå lagmannsretten satte straffen til en bot på kr 5 000, se LA-2023-72764. I de to andre sakene ble domfeltes anke til Høyesterett forkastet.)

I Rett24 den 8. januar reiser Oda Indset spørsmålet om straff kan sies å være samfunnets strengeste reaksjon når Høyesterett ikke legger vekt på arbeidsgiverens vurdering («Høyesterett har gjennom sine tre avgjørelser i 2023 satt i gang noe»). Hun hevder at de tre dommene «viser at det ikke nødvendigvis er noen sammenheng mellom domstolens bruk av straff og hvordan samfunnet for øvrig reagerer». Samtidig reiser hun spørsmålet om straffen kan miste sin allmennpreventive virkning «dersom domstolene reagerer med straff på forhold samfunnet, slik som de straffedømtes arbeidsgivere, ikke reagerer like sterkt på».

Det er viktige spørsmål Indset tar opp, men det er gode grunner til at domstolene ved avgjørelsen av grensen for det straffbare ikke skal skjele til hvordan tiltaltes arbeidsgiver har reagert på handlingen. Det kreves ikke lenger påtalebegjæring fra den fornærmede eller offentlige tilsynsmyndigheter for å reise tiltale. Det er ingen grunn til å etablere en ulovfestet plikt for domstolene til å spekulere i hva en arbeidsgiver måtte mene om de arbeidsrettslige konsekvensene av handlingen.

Arbeidsrettslige konsekvenser

Indset fremholder at det kan «virke som om det skal mer til for å miste jobben enn for å bli straffet med bot eller fengsel for tjenestefeil, utilbørlige ytringer eller krenkende atferd under utførelsen av arbeid».

Nå gjelder disse tre dommene bøter, ikke fengsel. En dom på ubetinget fengsel vil både vise at forholdet er mer alvorlig, og kan føre til et langvarig fravær fra arbeidet som i seg selv kan gi grunnlag for oppsigelse. Men Indset har rett i at det ikke er noen automatikk i at en straffedom fører til at arbeidstakeren kan sies opp selv om handlingen er begått i arbeidssituasjonen. Det er ikke noe Høyesterett har «satt i gang» i 2023, men er en konsekvens av at det kreves en bredere vurdering for å gå til oppsigelse eller avskjed, enn å fastslå straffansvar.

Er allmennprevensjonen i fare?

Indset hevder at straff kan «miste sin funksjon som et avskrekkende og holdningsskapende virkemiddel» om utviklingen fortsetter. Etter hennes syn må domstolen «vise interesse for hvordan arbeidsgiver har reagert på handlinger eller ytringer som har funnet sted under utførelsen av arbeid». Det synes som om hun mener det er et argument mot straffansvar om arbeidsgiveren – på domstidspunktet – ikke har reagert arbeidsrettslig.

Det er vanskelig å se at spørsmålet om straffbarhet i de tre sakene som omtales, skulle påvirkes av arbeidsgiverens vurderinger. Arbeidsgiveren kan ha valgt å avvente den strafferettslige vurdering, eller arbeidsgiveren kan være seg bevisst at en enkeltstående straffbar handling ikke automatisk vil gi grunnlag for oppsigelse. Om tiltalte har en arbeidsgiver som ser mildt eller strengt på handlingen, kan vanskelig påvirke tolkingen av straffeloven. I de tre sakene var det heller ikke arbeidsgiveren som var direkte rammet av de straffbare handlingene.

Om en arbeidstaker begår straffbare handlinger i arbeidssituasjonen, er det et brudd også på de arbeidsrettslige pliktene. En straffedom markerer grensen for det tillatte, men det kan være en for hard reaksjon å si opp en arbeidstaker på grunn av en overtredelse. Slik sett er situasjonen parallell i straffesaker og arbeidsrettslige saker: Ett spørsmål er om en handling er brudd på en plikt, et annet hvilke konsekvenser pliktbruddet skal få.

Ikke tema i saken

Indset mener at domstolen, der den mener at arbeidsgiverens reaksjon er for mild, må «uttale seg om sitt syn på den tiltaltes mulighet til å utføre arbeid i fremtiden». Det ville forskuttere en eventuell sivil tvist om de arbeidsrettslige konsekvensene av straffereaksjonen – og det i en sak der arbeidsgiveren ikke er part. Når rettighetstap etter straffeloven ikke er tema i saken, er det vanskelig å se hva som skulle vinnes på en slik praksis.

Slik jeg ser det, har Høyesterett ikke «satt i gang» noe som helst, men på vanlig måte avgjort straffesakene uten å spekulere i hva arbeidsgiverne har ment om handlemåten. Både allmennheten og arbeidstakere har dermed fått et signal om hva som er ikke bare kritikkverdig, men straffbar atferd. Det er vanskelig å se at allmennprevensjonen svekkes ved at domstolene avgjør straffesaker etter en tolking av straffeloven.