Straff er ment å være samfunnets strengeste reaksjon. Da ny straffelov i sin tid ble foreslått, la departementet til grunn at straffens formål skal være å styre atferd i fremtiden, og gjennom det bidra til å skape et godt samfunn. Også justiskomiteen så på straffens allmennpreventive virkning som den viktigste grunn for bruk av straff. Med det menes det at straff skal være avskrekkende og holdningsskapende, slik at man forebygger uønsket atferd.

Tre av Høyesteretts avgjørelser fra 2023, senest Høyesteretts avgjørelse av 19. desember 2023, viser at det ikke nødvendigvis er noen sammenheng mellom domstolens bruk av straff og hvordan samfunnet for øvrig reagerer. De straffedømte i HR-2023-805-A, HR-2023-1063-A og HR-2023-2392-A ble alle dømt for konkrete hendelser begått under utførelsen av arbeid. Sammenligner man terskelen Høyesterett setter for straff i disse sakene med terskelen norske domstoler setter for andre reaksjoner, som for eksempel en oppsigelse, kan det virke som om det skal mer til for å miste jobben enn for å bli straffet med bot eller fengsel for tjenestefeil, utilbørlige ytringer eller krenkende atferd under utførelsen av arbeid.

Vaskehjelpsaken

Dersom utviklingen fortsetter i samme retning, kan straff miste sin funksjon som et avskrekkende og holdningsskapende virkemiddel. Straff blir ikke lenger «så farlig» når det ikke lenger har sammenheng med samfunnets reaksjoner for øvrig. Det bør diskuteres om dette er en ønsket utvikling, eller om straffens formål virkelig skal tas på alvor.

I HR-2023-805-A var spørsmålet om en politijurist hadde begått en grovt uaktsom tjenestefeil ved å beslutte pågripelse og ransaking av en vaskehjelp som ble anmeldt for tyveri fra oppdragsgiveren.

Selv om Høyesterett kom til at politijuristens vurderinger lå markert utenfor det forsvarlige, og at han grovt hadde brutt sine tjenesteplikter og derfor måtte straffes, tok ikke Høyesterett opp hvilken betydning dette får for hans ansettelsesforhold eller evne til å utføre arbeid som politijurist. Det fremgår heller ikke av Høyesteretts dom at politijuristen har mistet jobben, blitt degradert eller lignende. Det må derfor legges til grunn at politiet – som har til sine hovedoppgaver å opprettholde alminnelig orden, forebygge og forhindre straffbare handlinger, beskytte borgerne samt å etterforske lovbrudd – vurderer at dette ikke kvalifiserer til en alvorlig arbeidsrettslig konsekvens, som avskjed eller oppsigelse. Fornærmede, kolleger og allmennheten kan da få inntrykk av at de straffbare handlingene ikke egentlig får noen reell konsekvens for den straffedømte.

To andre eksempler

To andre avgjørelser fra Høyesterett, den seneste avsagt rett før jul, illustrerer det samme. I begge sakene ble tiltalte dømt for forhold begått under utøvelsen av arbeid.

I den første, HR-2023-1063-A, var spørsmålet om utsagnene til en instruktør på Politihøgskolen var omfattet av straffelovens forbud mot seksuelt krenkende atferd. Selv om fornærmede ikke følte seg seksuelt krenket og tiltalte ikke mente noe seksuelt, kom Høyesterett likevel til at instruktørens adferd over terskelen for det straffbare.

Rett før jul kom Høyesterett i HR-2023-2392-A til at ytringer som knyttet seg til det nordnorske begrepet «haill», fremsatt overfor to kvinnelige fiskeriinspektører mens de utførte kontroll på et fiskemottak, var rammet av straffeloven § 156 (2) om utilbørlig atferd som forulemper offentlig tjenesteperson. Høyesterett understrekte også at ytringene både var trakasserende og kjønnsdiskriminerende..  

I debatten om betydningen av straff for en arbeidstakers evne til å utføre arbeid må det trekkes et skille mellom de tilfeller der en arbeidstaker begår et straffbart forhold på fritiden, og der grunnlaget for domfellelsen knytter seg til den straffedømtes utførelse av arbeid. En ting er når en arbeidstaker begår et straffbart forhold på fritiden – da kan både fornærmede, kollegaer og allmenheten forstå at dette ikke får noen arbeidsrettslig konsekvens.

To separate spor

Felles for de tre sakene ovenfor er at grunnlaget for domfellelsen er konkrete handlinger eller ytringer som har funnet sted under utførelsen av arbeid. Likevel viser ikke Høyesterett noen interesse for hvordan arbeidsgiver har reagert på de konkrete hendelsene. Tilsynelatende ser Høyesterett på straff og andre reaksjoner som to helt separate spor, som ikke kan eller bør sees i sammenheng.

Det man da sitter igjen med er at straff er noe som brukes for å reagere på uakseptabel atferd i arbeidslivet, men at det likevel ikke er så farlig. Fornærmede, kollegaer og allmenheten ser at den straffedømte fortsatt beholder jobben.

Det er også stor sannsynlighet for at det hadde vært vanskelig å få norske domstoler med på at en oppsigelse på grunn av de forhold nevnt ovenfor, er saklig og lovlig. Terskelen for å si opp en ansatt er høy, og arbeidsgiver må kunne vise til gode grunner. Et sentralt spørsmål ved domstolens prøving av en oppsigelses gyldighet, er om oppsigelse er en forholdsmessig reaksjon. Domstolenes praksis viser at det normalt skal svært mye til før enkeltstående handlinger eller ytringer, som de Høyesterett har fått på bordet, aksepteres som en saklig grunn til oppsigelse. Arbeidsgiver blir gjerne møtt med at en advarsel er en tilstrekkelig reaksjon.

Arbeidet er en viktig del av livet, og det kan være gode grunner til at de straffedømte ikke har blitt sagt opp på grunn av de forhold nevnt ovenfor. Samtidig kan straff miste sin allmennpreventive virkning dersom domstolene reagerer med straff på forhold samfunnet, slik som de straffedømtes arbeidsgivere, ikke reagerer like sterkt på.

Må være sammenheng

Det er vanskelig å si om Høyesterett selv er bevisst dette, eller om de er så konsentrert om det rettslige spørsmålet de har fått på bordet at de glemmer å løfte blikket. Uansett – Høyesterett har gjennom sine tre avgjørelser i 2023 satt i gang noe, og det bør derfor diskuteres hvilken funksjon straff skal ha i vårt samfunn.  

Med økt ungdomskriminalitet er det viktigere enn noen gang at straffen beholder sin allmennpreventive virkning. Det må være en sammenheng mellom de forhold som straffes og hvordan samfunnet for øvrig reagerer på de samme hendelsene.

En viktig start er at domstolene må vise interesse for hvordan arbeidsgiver har reagert på handlinger eller ytringer som har funnet sted under utførelsen av arbeid.

Det kan selvfølgelig ikke utelukkes at domstolen er uenig i arbeidsgivers håndtering, og mener arbeidsgivers reaksjon er for mild. Dersom det er tilfelle, må domstolen i så fall uttale seg om sitt syn på den tiltaltes mulighet til å utføre arbeid i fremtiden. Kun på den måten oppnår man en sammenheng mellom bruk av straff og hvordan samfunnet ellers reagerer, og straffen kan beholde sin viktige funksjon.