I tingretten ble politiinspektøren kritisert, og i den fellende dommen mente retten det var grunnlag for «sterk bebreidelse» for «svært klanderverdig» atferd. Resultatet ble 10.000 kroner i bot for den erfarne politijuristen.
Han anket, og i oktober ble han blankt frifunnet. Agder lagmannsrett nøyde seg med å konstatere at han «muligens kunne handlet annerledes».
Les: Tiltalt politijurist vant ankesaken – frikjent for grovt uaktsom pågripelse av vaskehjelp
Spesialenheten for politisaker anket frifinnelsen til Høyesterett.
– Anken over lovanvendelsen gjelder både i forhold til at mistankegrunnlaget mot kvinnen var for svakt til å beslutte ransaking, og på grunnlag av at det ikke ble innhentet en beslutning om ransakelse fra tingretten, sa Nybøe til Rett24 i desember.
Fredag kom dommen, der Høyesterett enstemmig kommer til at det var feil å frifinne mannen. Høyesterett mener det ble begått tjenestefeil på tre punkter:
- Det var ikke tilstrekkelig grunnlag for å mistenke vaskehjelpen for tyveri.
- Det var ikke fare for bevisforspillelse
- Det var heller ikke en slik «fare ved opphold» som kunne gitt påtalemyndigheten myndighet til å beslutte ransaking uten å gå via domstolene.
Fant ikke sølvet
Faktum i saken var at en politioverbetjent ved Vestfold politidistrikt skulle feire jul, og ikke kunne finne sølvsmykkene sine. På nyåret sendte hun så en epost til etterforskningsavsnittet på sin egen arbeidsplass, og anmeldte saken som grovt tyveri. I eposten navnga hun vaskehjelpen sin, samt to møbelmontører som hadde vært innom boligen.
På dette grunnlaget ble vaskehjelpen pågrepet av uniformert politi mens hun var på jobb, og kjørt hjem til egen bolig. Der ble boligen, som hun deler med ektemann og seks barn, ransaket. Ingen stjålne gjenstander ble funnet.
En måned senere oppdaget politibetjenten at hun hadde hatt smykkene hjemme hos seg selv hele tiden. De var aldri stjålet, bare lagt et annet sted enn hun trodde. Vaskehjelpen fikk senere en beklagelse fra politiet, men i et intervju med Østlandsposten fortalte hun at saken fikk store konsekvenser for henne.
Markert utenfor det forsvarlige
Førstvoterende Per Erik Bergsjø skriver:
«I min vurdering tar jeg utgangspunkt i at beslutninger om bruk av tvangsmidler ligger i kjerneområdet for en politijurists tjenesteplikter. Vilkårene burde være godt kjent. Det har betydelig vekt at vaskehjelpen ble utsatt for inngripende tiltak: Hun ble pågrepet av uniformert politi på arbeidsplassen og kjørt hjem. Der ble det gjennomført ransaking, ifølge tingretten «i naboers påsyn».
Jeg ser det slik at feilvurderingen av vilkåret om skjellig grunn til mistanke ikke var så graverende at den i seg selv kan karakteriseres som et grovt brudd på tjenesteplikten. Riktignok var mistankegrunnlaget etter mitt syn svakt. Uttrykket «skjellig grunn til mistanke» er imidlertid skjønnsmessig, og det må være rom for å gjøre feil uten at dette innebærer straffansvar.
Derimot lå vurderingen av bevisforspillelsesfaren etter mitt syn markert utenfor det forsvarlige. I lys av den lange tiden som allerede hadde gått siden verdisakene sist var sett, forelå det åpenbart ingen slik konkret og reell fare for ødeleggelse av bevis som kreves etter straffeprosessloven § 171 første ledd nr. 2. Som jeg har vært inne på, er det også vanskelig å se at det her var noe reelt behov for å pågripe vaskehjelpen. Det kan reises spørsmål ved forholdsmessigheten av et slikt inngrep. Jeg ser det slik at beslutningen om pågripelse innebar et grovt brudd på As tjenesteplikter.»
Dommer Wenche Arntzen tar dissens på om det forelå skjellig grunn til mistanke, men mener likevel at beslutningen om pågripelse og ransaking var «en åpenbart uhjemlet overreaksjon».
Lagmannsrettens dom blir dermed opphevet, og skal behandles på nytt.
– Vi er tilfreds med resultatet. Det var viktig for oss å få prøvet disse spørsmålene i vår høyeste domstol. Dommen bidrar til viktig rettsavklaring vedrørende kompetansedelingen mellom påtalemyndigheten og domstolene, ikke minst hva gjelder påtalemyndighetens hastekompetanse. Den gir viktige føringer for når tjenesteplikter vedrørende tvangsmiddelbruk representerer straffbart forhold, sier leder for Spesialenheten Terje Nybøe.
– Strammer inn
Den tiltalte politiinspektøren har i underinstansene vært representert av Kjetil Baustad Egelie, men under behandlingen i Høyesterett har Steinar Thomassen har overtatt som forsvarer. Han mener klientens handlemåte nå er vurdert forskjellig av tre rettsinstanser.
– Høyesterett var enig i at min klients vurdering hva gjelder kravet til skjellig grunn til mistanke ikke innebar en straffbar grov uaktsom grov tjenestefeil. For Høyesterett gjorde påtalemyndigheten gjeldende at det heller ikke forelå bevisforspillelsesfare, og fikk gehør for det, samt at min klients vurdering av dette var over terskelen for det straffbare. Dette hadde ikke lagmannsretten konkret vurdert i sin dom. Fordi lagmannsretten etter Høyesteretts oppfatning hadde lagt terskelen for det straffbare for høyt, ble dommen opphevet, sier Thomassen.
Han mener Høyesterett i avgjørelsen strammer inn kravet til «fare ved opphold», i forhold til hva som tidligere kunne utledes av relevante rettskildefaktorer.
– Hvorfor min klients vurdering av dette vilkår, etter den rettstilstand som forelå på beslutningstidspunktet, i subjektivt henseende var over terskelen for straffbare, er imidlertid ikke forklart i Høyesteretts dom, sier Thomassen.
Dommen finner du her.
