En kommentar til HR-2023-2224-A
Påtalemyndigheten kan etter straffeprosessloven § 222 a – etter begjæring eller dersom allmenne hensyn krever det – nedlegge besøksforbud dersom det er grunn til å tro at en person ellers vil
a) begå en straffbar handling overfor en annen person,
b) forfølge en annen person,
c) på annet vis krenke en annens fred eller
d) begå ordensforstyrrelser som er særlig belastende for en annen person.
Besøksforbudet kan gå ut på at den som forbudet retter seg mot, forbys å oppholde seg på et bestemt sted eller forfølge, besøke eller på annen måte kontakte en annen person. Det er et vilkår for besøksforbud at dette ikke er uforholdsmessig, se straffeprosessloven § 170 a. Forbudet skal gjelde for en bestemt tid, høyst ett år av gangen, og kan bare opprettholdes så lenge vilkårene for forbudet er oppfylt og kan til enhver tid omgjøres, se § 222 a fjerde og åttende ledd, jf. § 184 siste ledd.
Klart uholdbart
Beslutning av påtalemyndigheten om hvorvidt det skal nedlegges besøksforbud, kan bringes inn for overprøving ved tingretten. Ved overprøvingen har tingretten full kompetanse og avgjør spørsmålet ved kjennelse, som kan angripes etter de alminnelige reglene om overprøving av kjennelser.
Uavhengig av om besøksforbudet er ilagt av påtalemyndigheten eller av retten, er brudd på besøksforbud straffbart etter straffeloven § 168 bokstav b. Strafferammen er bot eller fengsel inntil et år.
Spørsmålet i HR-2023-2224-A var hvor langt retten i en straffesak for brudd på besøksforbud kan overprøve rettens kjennelse om å nedlegge besøksforbud. Høyesterett fant enstemmig at retten kan overprøve en beslutning av påtalemyndigheten om å nedlegge besøksforbud, men at dette ikke gjelder besøksforbud som er nedlagt av retten. Dette ble begrunnet med synspunkter om materiell rettskraft. Dette resonnementet er klart uholdbart.
Materiell rettskraft
Reglene om rettskraft er utformet med tanke på realitetsavgjørelser. I sivile saker tar rettskraftreglene sikte på å beskytte den rettsposisjon som er avgjort ved en dom eller annen realitetsavgjørelse. Etter praksis fra Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD) omfatter retten til rettferdig rettergang blant annet respekt for prinsippet om rettskraft ("res judicata"), se Jens Edvin A. Skoghøy, Tvisteløsning, 4. utgave 2022, s. 1057. I straffesaker tar rettskraftreglene sikte på å beskytte mot gjentatt straffeforfølgning, jf. straffeprosessloven § 51 og Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) protokoll 7 artikkel 4. Det er ingen ting som tilsier at avgjørelser om besøksforbud skal ha materiell rettskraft.
I HR-2023-2224-A viste Høyesterett til at det i Rt. 1988 s. 683 ble lagt til grunn at domstolene i en straffesak for brudd på en midlertidig forføyning ikke kan overprøve forføyningsavgjørelsen, med mindre den er beheftet med så alvorlige mangler at den er en nullitet. Denne sammenligningen er imidlertid ikke holdbar. En midlertidig forføyning er knyttet til et materielt rettskrav (hovedkravet) og skal midlertidig sikre utøvelse av retten eller en fremtidig tvangsfullbyrdelse av den. Hvis retten i en straffesak om brudd på en midlertidig forføyning skulle prøve rettmessigheten av denne, vil forføyningen ikke gi den som forføyningen skal sikre, den nødvendige forutberegnelighet og sikkerhet. Dette har ikke noe med materiell rettskraft å gjøre. Et besøksforbud etter straffeprosessloven er et straffeprosessuelt tvangsmiddel som skal beskytte personer mot straffbare handlinger, forfølgelse, fredskrenkelser eller ordensforstyrrelser. Det er ingen grunn til at domstolene i en straffesak for brudd på besøksforbud ikke skal kunne prøve hvorvidt forbudet var rettmessig. For meg fremstår det som en fremmed rettstanke at domstolene i en straffesak for brudd på et besøksforbud skal være nødt til å straffe brudd på forbud som det ikke var grunnlag for.
Særlig urimelig
Høyesteretts avgjørelse i HR-2023-2224-A er avsagt under dissens (4 mot 1). Mindretallet aksepterte at en avgjørelse om besøksforbud som utgangspunkt ikke kan overprøves i en straffesak om brudd på forbudet, men ville gjøre unntak for tilfeller hvor forbudet utgjør et brudd på EMK eller andre konvensjonsforpliktelser.
Jeg er enig i at det kan fremstå som særlig urimelig om domstolene skal være nødt til å straffe brudd på besøksforbud som representerer en menneskerettskrenkelse. Et besøksforbud kan imidlertid være uberettiget også av andre grunner. Det er ikke en rettsstat verdig å straffe brudd på besøksforbud som det senere viser seg at det ikke var grunnlag for.
