Saken om familien som i februar ble kastet ut av en kommunal leilighet på Tøyen har fått stor oppmerksomhet, etter at naboer starter en aksjon for å hjelpe dem. Familien har bodd i leiligheten i ti år, og deres siste leiekontrakt utløp 15. april 2020.

Familien har ikke fått innvilget ny kontrakt, og har gått til søksmål mot Oslo kommune om dette. Samtidig er det begjært midlertidig forføyning på at de har krav på å bli boende inntil tvisten er avgjort. Det er dette spørsmålet byfogden nå har tatt stilling til.

Oslo byfogdembeter konkluderer med at saken ikke er tvilsom, og skriver:

«Retten finner det helt klart at begjæringen ikke kan føre frem. Det er fremsatt begjæring om et forhold domstolene ikke har kompetanse til å avsi forføyning om, se rettens begrunnelse ovenfor. Dette burde vært klart ved anlegg av saken. Det var derfor ikke god ikke god grunn for A og B å få prøvet saken for domstolene og saken er ikke av prinsipiell betydning.»

Tingretten fremhever at familien har hatt en tidsbegrenset leiekontrakt som er utløpt, og at rett til fortsatt å leie leiligheten måtte vært basert på at Oslo kommune fattet nytt vedtak om å innvilge fortsatt leiekontrakt. Det er ikke skjedd. Tvert imot har klagenemnda i Oslo kommune avslått familiens krav om fortsatt å få leie boligen. Retten skriver:

«I forskriften § 15 er det gitt bestemmelser om nytt vedtak når leieperioden for en kommunal bolig er utløpt, slik situasjonen var for A og B våren 2020. Det [står] her i § 15 første ledd:

"Nytt positivt vedtak om leie av kommunal bolig skal fattes etter søknad dersom leier ved utløpet av leiekontrakten til nåværende kommunale bolig oppfyller grunnkravene i § 4-§ 7."

A og B har anført at denne bestemmelse gir dem et rettskrav på å fortsette leieforholdet til leiligheten i Hagegata 31, Oslo dersom de oppfyller de økonomiske grunnkravene etter § 7. Retten er ikke enig i dette, selv om ordlyden isolert sett kan tyde på at de har krav på en fornyelse dersom grunnkravene er oppfylt. Men retten vil peke på – som ovenfor nevnt – at kommunens plikter etter loven er et medvirkningsansvar som kan løses på mange måter, og hvor kommunen selv velger hvordan dette skal løses. Retten vil også peke på at det er mange vanskeligstilte med behov for kommunal bolig, og at kommunen etter loven har en plikt til å foreta en saklig prioritering mellom de vanskeligstilte. Det vil da være i strid med loven om kommunen skulle gi en gruppe som allerede har fått et gode – som en leiekontrakt – en automatisk rett til fornyelse av kontrakten bare visse økonomiske kriterier er oppfylt. Deres behov må på en saklig måte avveies mot andre gruppers behov.»

Retten skriver at formålet med reglene er å få en rimelig og helhetlig praktisering av regelverket i Oslo kommune, men ikke å gi den enkelte søker rettskrav på kommunal bolig.

«Dersom den enkelte bydel eller klagenemnda ikke følger forskriften og instruksen eller foretar en usaklig forskjellsbehandling, kan det gi grunnlag for å gå til søksmål om at vedtaket er ugyldig, hvor domstolene kan oppheve vedtaket. Domstolene kan imidlertid ikke avsi realitetsdom på at søkeren har krav på kommunal bolig.»

I oppsummeringen av faktum siterer tingretten leiekontrakten paragraf 2:

«Leiligheten overtas av leieren den 16.04.2015. Leieforholdet opphører uten varsel fra utleier den 15.04.2020»

Kommunen sendte varsel om kontraktens utløp 12. november 2019. 5. februar 2020 fikk familien avslag på søknad om ny kontrakt. 24. juni 2020 ble en klage på avslaget avslått av klagenemnda. 1. oktober 2020 sendte kommunen begjæring om fravikelse. 25. januar 2021 besluttet namsmannen, ut fra smittesituasjonen i Oslo, å utsette utkastelsen til 8. februar.

8. februar ble utkastelsen gjennomført.

Kommunens avslag på ny tildeling av kommunal bolig er basert på at familiens samlede inntekt for 2020 oversteg inntektsgrensen. Familien har anført at den reelle inntekten pr 2021 er lavere enn dette.