Slik stemmer dommerne i Høyesterett når staten er involvert

Denne artikkelen ble første gang publisert på Rett24 i januar 2018, men republiseres nå i anledning at Jon Kåre Skiples doktorgrad om dommeradferd nylig ble ferdig.

Stipendiat Jon Kåre Skiple og professor Gunnar Grendstad har gjennomgått dissensdommer fra Høyesterett i perioden 1996-2016 i saker der staten var part. Skiple og Grendstad er statsvitere ved Institutt for sammenliknende politikk, Universitetet i Bergen.

Diagrammet nedenfor viser stemmegivningen for eller mot statens syn i sivile saker med dissens, og avdekker store forskjeller dommerne imellom:

Mens Jens E. A. Skoghøy stemte i statens favør i 23 prosent av sakene, stemte Knut H. Kallerud i statens favør i 91 prosent av sakene.

Det er samtidig vesentlig at det er stor variasjon i hvor mange saker de forskjellige dommerne er representert med i undersøkelsen. Bergljot Webster og Kallerud har i perioden hatt henholdsvis 10 og 11 slike saker, mens Skoghøy har hatt 45. Aller flest har Steinar Tjomsland, med 52.

Mest og minst

Undersøkelsen viser at særlig Skoghøy og Arnfinn Bårdsen i liten grad har stemt i statens favør. Før Skoghøy ble høyesterettsdommer, var han forsker og advokat. Bårdsens bakgrunn er forsker og lagdommer.

Gjennomgangen viser videre at særlig dommerne Webster og Kallerud ga staten medhold. Webster har bakgrunn fra Regjeringsadvokaten og som forretningsadvokat, mens Kallerud har bakgrunn som forsvarer og fra påtalemyndigheten - sist som assisterende riksadvokat.

Skoghøy:  - Ikke overrasket

Jens Edvin A. Skoghøy sa opp sin stilling som dommer i Høyesterett i 2016, og er nå professor ved Universitetet i Tromsø. Han mener det er klar sammenheng mellom yrkesbakgrunn og stemmegivning:

- Disse tallene overrasker meg ikke. Jeg skrev en artikkel i 2012 hvor jeg mente at det er en sammenheng mellom tidligere yrkesbakgrunn og dommeres holdning i rettslige spørsmål. De som har en lang tjeneste i staten, har en tendens til å stemme i favør av staten i tilfeller hvor det er dissens. I saker der det er rom for ulike rettsoppfatninger, vil yrke påvirke hvilke oppfatninger man danner seg. Jeg vil nesten si det var rart om det ikke var slik, det er ikke til å unngå.

Skoghøy mener samtidig at holdningene endrer seg med erfaring:

- Har man lang fartstid som dommer, har dette fenomenet en tendens til å avta. Et eksempel er dommer Tjomsland. Da han var ny, stemte han ofte i favør av staten om det var dissens. Han var dommer i 25 år og kom fra lovavdelingen, det preget ham veldig sterkt de første ti årene. Min teori er at etter hvert så kommer tidligere yrkesbakgrunn mer og mer i bakgrunnen, man har ikke den samme tilknytningen lenger.

- Så du mener prosessfullmektigen kan kikke på rettens sammensetning, og gjette seg til hvor mye trøbbel han eller hun er i?

- Jeg har erfart selv at hvis det var tvilsomme spørsmål hvor jeg tenkte det var rom for ulike oppfatninger, kunne jeg forutse hvilket resultat mine kolleger ville falle ned på. Den som overrasker meg mest på denne listen, er imidlertid dommer Bugge; han hadde bakgrunn som privatpraktiserende før han ble dommer. Jeg hadde ikke forventet at han så ofte stemte i favør av staten.

- Hvilken lærdom skal man trekke av dette da?

- Den lærdom man må trekke fra dette, er at domstolene må settes sammen av dommere fra en bred bakgrunn, og det mener jeg retten er i dag. 

- Når var Høyesterett ikke like bredt sammensatt?

- På 70-80 tallet var det veldig mye folk fra lovavdelingen der. Det er blitt bedre etter hvert. I dag er Høyesterett ganske bredt sammensatt, vil jeg si.

Kallerud: - Skeptisk

Dommer Knut H. Kallerud, som kun er representert med 11 saker i undersøkelsen, er kritisk til premisset for undersøkelsen.

- Så vidt jeg forstår er statistikken sendt ut til advokater i en undersøkelse om «statsvennlighet i Høyesterett». Det er fint at det forskes på Høyesterett. Men jeg er skeptisk til innfallsvinkelen. Og til det som ser ut til å være metodikken. Det er nærliggende å forstå begrepsbruken – «vennlighet» –  slik at forskerne tar som et utgangspunkt at dommere er mer velvillig innstilt til en part enn en annen. Og at man kan «måle» dette ved å undersøke stemmegivning i dissenssaker. Jeg kjenner meg ikke igjen i et slikt tankemønster, sier Kallerud.

Kallerud avviser ikke at at dommere, som alle andre, blir påvirket av sin bakgrunn. 

- Men om tidligere arbeidssted er spesielt viktig i denne sammenheng er vel ikke så sikkert. Mange dommere har jo også – som meg selv – ganske variert yrkesbakgrunn. Jeg tror ikke vår høyt respekterte tidligere kollega Skoghøy stemte mot staten fordi han ikke har arbeidet der, like lite som at jeg skulle stemme for staten fordi jeg har vært ansatt i påtalemyndigheten.

Saker med ulik karakter

Kallerud kritiserer også undersøkelsens premiss ved at den tar utgangspunkt i alle typer sivile saker.

- Staten er part i en mengde slike saker av svært ulik karakter – barnevern, psykiatri, skatt og avgift og rene forretningsmessige tvister, for å nevne noen eksempler. Jeg tviler på at det er mulig å spore en gjennomgående «holdning» ut fra så ulike saker, og bare ved å se på dissensaker, sier Kallerud.

Stipendiat Skiple er helt enig med Kallerud i at det ikke er nok bare å se på dissenssakene hvis man skal prøve å gi et svar på hvem som eventuelt er «statsvennlige» dommere. Han er også enig i at man ikke nødvendigvis vil se disse mønstrene på tvers av ulike rettsområder. Skiple tror imidlertid at dommere kan vektlegge rettskildene i ulik grad, avhengig av bakgrunn.

- Det er ellers for få vota fra Kallerud til at man kan konkludere med at han er den mest statsvennlige dommeren i Høyesterett. Da er jeg mer trygg på Skoghøys plassering i den andre enden av skalaen, sier Skiple.

- Særskilt ansvar

- Dommere er beslutningstakere med et særskilt ansvar for å kontrollere de andre statsmaktene. Derfor er det ikke irrelevant om dommernes bakgrunn spiller en rolle når de tar avgjørelser som påvirker de andre statsmaktene. Forskning på domstoler viser at dommernes preferanser ofte henger sammen med yrkesbakgrunnen deres, sier Skiple.

Han fremhever også at nettopp fordi det ikke nødvendigvis er slik at alle saker er informative for dommeres preferanser, så inneholdt undersøkelsen blant annet åpne svarfelt hvor respondenten selv kunne foreslå hva slags preferanser som er til stede i Høyesterett, og i hva slags sakstyper de kan være avgjørende.