Småkravsprosessen skal opp i Høyesterett: – Kan få uoversiktlige konsekvenser

Høsten 2023 behandlet Borgarting lagmannsrett en ellers ganske ordinær tvist om erstatning etter opphør av et husleieforhold. Utleier krevde oppunder 200.000 kroner i erstatning fra de utflyttede leietakerne, på grunnlag av skader i boligen.

Det som ikke er like ordinært, er at problemstillingen saken reiste nå skal opp i Høyesterett for andre gang. Sist var det riktig nok kun ankeutvalget som drøftet den, men denne gangen er det besluttet å henvise saken til avdeling.

Problemet sakene har satt på spissen, er noe som ikke tidligere har vært behandlet i norsk rettspraksis: Hvordan definerer man egentlig «inntil 20 prosent av sakens tvistesum» i regelen om dekning av sakskostnader i småkravsaker?

Endte med langt mer

Spørsmålet oppstår når mer enn én seirende part tilkjennes sakskostnader. I Borgartings avgjørelse fra 2023, var det to samboere som vant fullstendig over utleieren. Ettersom de begge opptrådte som selvstendige parter, krevde begge erstattet sakskostnader for 20 prosent av tvistesummen. Borgarting tok påstanden til følge, under dissens, og tilkjente de to rundt 40.000 kroner hver.

Utleieren måtte dermed ut med 40 prosent av tvistesummen i motpartens sakskostnader, selv om småkravsprosessen sier maks 20 prosent.

Utleieren anket til Høyesterett, som avgjorde saken i ankeutvalget. Der fikk leieboerne fullt medhold. Ankeutvalget pekte på at formålet med småkravsbegrensningene kan trekke i retning av et motsatt resultat, men skrev:

«Formålsbetraktninger og reelle hensyn alene kan uansett ikke etablere unntak fra den klare ordlyden i tvisteloven § 20-6.»

Les: Sakskostnadsgrensen i småkravsaker gjelder per part – ikke sammenlagt

Ny runde

Ankeutvalgets kjennelse i denne saken kom i januar i fjor, men nå skal den altså opp på nytt. Anledningen er en tvist Gulating lagmannsrett behandlet i desember, der en gruppe naboer vant en strid med et eiendomsselskap. Tvistegjenstanden er beregnet til en verdi av 90.000 kroner. Etter reglene om småkravsprosess vil de da kun ha rett til 20 prosent, 18.000 kroner, i sakskostnader. 

Naboene viser imidlertid til Høyesteretts forrige avgjørelse, og krever 20 prosent for hver enkelt part. Resultatet er at de, samlet, blir tilkjent fulle sakskostnader, som var  på 110.000 kroner. Gulating legger ankeutvalgets tolkning fra i fjor til grunn, om enn med en misfornøyd særmerknad fra én dommer. Mindretallet skriver at denne løsningen vil vanskeliggjøre formålet med småkravsprosessen, og skape en uheldig asymmetri, dersom den ene siden har flere parter.

«Når mindretallet likevel har blitt stående ved at anken må forkastes, skyldes dette at avgjørelsen i HR-2024-87-U ikke åpner for unntak, heller ikke ved parallelle interesser og felles prosessfullmektig», heter det i merknaden.

Ankeutvalget som behandlet denne saken i forrige runde, besto av Toril M. Øie, Cecilie Østensen Berglund og Kine Steinsvik. Berglund er med også denne gangen, men nå med Are Stenvik og Christian Lund, og nå mener de altså at saken bør løftes til avdeling for avklaring.

– Uoversiktlige konsekvenser

Eiendomsselskapets prosessfullmektig, Arne Gjesdal fra Trolltinden Advokater, mener ankeutvalgets uttalelse fra i fjor, om bruken av reelle hensyn, er for kategorisk.

– Formålsbetraktninger og lovgivergrunner er en akseptert rettskilde. Ankeutvalgets avvisning av formålsbetraktninger gikk etter vårt syn for langt i rettspositivistisk retning. En slik lovforståelse kan få uoversiktlige konsekvenser, sier Gjesdal, og viser til at for eksempel et sameie med hundrevis av eiere, vil kunne generere svært mange advokattimer dersom hver sameier gjøres til individuell part i saken.

– Resultatet kan bli at en begrenset rettslig problemstilling genererer sakskostnader som langt overgår tvistegjenstandens verdi, sier Gjesdal.

Ankemotpartene representeres i Høyesterett av Thorvald Ornell Myhre fra Stiegler. Han mener det var riktig av lagmannsretten å bygge sin avgjørelse på ankeutvalgets kjennelse fra i fjor.

– I motsetning til den saken, har partene her sammenfallende interesser og felles prosessfullmektig. Klar ordlyd i tvistelovens § 20-6, rettstekniske hensyn og hensynet til forsvarlig tvistebehandling tilsier at samme regel gjelder i vår sak. Ulempene ved denne forståelsen reduseres tilstrekkelig ved nødvendighetsbegrensningen i tvl. § 20-5, sier Myhre, og viser til bestemmelsen som sier at man kun kan få dekket «nødvendige» sakskostnader.

Saken er berammet i Høyesterett den 22. mai, med justitiarius Toril M. Øie som rettsformann.