Den enstemmige plenumsdommen om fangst av snøkrabbe avklarte Høyesteretts tolkning av Svalbardtraktaten: Den gjelder ikke på kontinentalsokkelen. Domstolen har i tidligere saker gått rundt spørsmålet om traktatens geografiske virkeområde i tvister om diskriminering av utenlandske fiskere i strid med traktatbestemmelsene om likebehandling. Dette var ikke mulig i denne saken. Norge har nektet utlendinger å fiske snøkrabbe, og dermed kom spørsmålet om Svalbardtraktatens likebehandlingsregel på spissen.

Dommen har en grundig gjennomgang av folkerettslig metode for tolkning av traktater, og representerer med dette et gjennombrudd for Høyesteretts behandling av folkerettslige saker. Domstolen viser til flere dommer fra International Court of Justice om traktattolkning og konkluderer helt korrekt med at ordlyd, kontekst og formål «inngår i en enhetlig og samlet tolkningsprosess» (avsnitt 110).

Dynamisk tolkning

Høyesterett går grundig inn på traktatens artikkel 1 om Norges suverenitet og artiklene 2 og 3 om likebehandling. Det fastslås at Norges suverenitet over Svalbard ikke har en spesiell karakter, men «i sin myndighetsutøvelse plikter Norge å respektere de rettigheter som traktatstatenes undersåtter er sikret gjennom traktatens bestemmelser» (avsnitt 135). Etter en historisk gjennomgang, konkluderes det med at artiklene 2 og 3 om «territorial waters» og «waters» må forstås på samme måte som dagens forståelse av territorialfarvannet, nemlig det området nærmest kysten hvor staten har suverenitet. I dag er dette området på 12 nautiske mil.

Spørsmålet var da om ordlyden eller traktatens formål ga grunnlag for en dynamisk tolkning, slik at likebehandlingsregelen også skulle gjelde på kontinentalsokkelen utenfor territorialfarvannet. Høyesterett svarer benektende på dette. Domstolen konkluderte med at formålet ikke ga «klar og utvetydig støtte til et tolkningsresultat som fraviker det tolkningsalternativet som følger av en naturlig forståelse av traktatens ordlyd» (avsnitt 204).

Tar avstand

Høyesterett tar fortjenstfullt avstand fra dens tidligere skepsis til dynamisk tolkning i folkeretten. I tidligere praksis har domstolen uttalt at «det er lite rom for dynamisk fortolkning» i folkeretten. Nå sies det at «denne kortfattede uttalelsen [må] nyanseres og utdypes» (avsnitt 122). Men det kan stilles spørsmål ved om Høyesterett har vektlagt ordlyden for mye i en traktat som ble inngått «for ubestemt tid», og hvor partene ikke hadde «forutsetninger for å forutse utviklingen av havretten som skjedde i andre halvdel av det 20. århundre, og som utvidet kyststatens rettigheter i sjøområdene» (avsnitt 193).

Det er også vanskelig å forstå at ikke Høyesterett innser «anomalien» i at Norge har større rettigheter på kontinentalsokkelen enn i territorialfarvannet (avsnitt 198). Videre er det ikke særlig overbevisende når det uttales at det norske synet på traktatens geografiske anvendelse skulle være mindre konfliktskapende enn dersom traktatens likebehandlingsregel fikk anvendelse. Uenigheten mellom Norge og andre stater om dette spørsmålet har allerede ført til konflikter. Endelig finnes en uheldig formulering om traktatens artikkel 9, som ifølge Høyesterett er «en bestemmelse om militære anlegg» (avsnitt 97). Men bestemmelsen fastslår også at øygruppa «may never be used for warlike purposes».

Vil bli finlest

Dommen vil bli oversatt til engelsk, og vil bli finlest av så vel andre stater som av internasjonale folkerettsforfattere. Det pågår allerede to internasjonale investeringstvister om snøkrabbefisket (her og her). Rederiets hjemstat, Latvia, aksepterte Haagdomstolens myndighet i 2019, og kan tenkes å reise en internasjonal sak ved denne domstolen.

Høyesteretts konklusjon får også betydning for annen virksomhet på kontinentalsokkelen, både oljevirksomhet og mineralutvinning. Island protesterte så sent som 26. januar i år på det norske synet om traktatens anvendelse på sokkelen når det gjelder mineralutvinning.