For andre gang har retten behandlet et søksmål der Finansdepartementet har saksøkt sin egen Skatteklagenemnd for avgjørelser de er uenig i. Begge gangene har spørsmålet omfattet fradragsrett for transaksjonskostnader. Forrige gang gjaldt det spørsmålet om fradragsrett for transaksjonskostnader ved salg av aksjer i eiendomsselskap – denne gangen advokat- og eiendomsmeglertjenester ved salg av driftsbygning.

Les Rett24s omtale av dommen her

Søksmålet fra staten gjaldt fem separate vedtak med til dels sammenfallende tema. En av sakene (Siemens) skilte seg ut, ved å gjelde salg av driftsbygning som utelukkende hadde vært brukt i industriell virksomhet. De øvrige fire gjaldt salg av bygg som hadde vært brukt i egen avgiftspliktig utleievirksomhet, og som ble solgt da denne utleievirksomheten opphørte.

I dommen fra Oslo tingrett, konkluderer retten med at det ikke foreligger fradragsrett. Dette selv om de aktuelle byggene helt ut har vært brukt i avgiftspliktig virksomhet, enten i form av hovedkontor eller avgiftspliktig utleievirksomhet.

Svakhet med fem på én gang?

To rettslig relevante forhold må ha vært vurdert ved behandlingen av de aktuelle sakene:

1) Nyanseforskjellene mellom Siemens-saken og de øvrige sakene kom naturlig nok ikke på spissen for retten ettersom sakene ble behandlet samlet. Ved at sakene ble undergitt felles behandling kan enkeltelementer ved minst en av de aktuelle sakene kan ha blitt oversett og underkommunisert.

2) Det har vært kjent, og det var også tema i skattekontorets vedtak, at skatteetatens langvarige praksis i spørsmålet om fradragsrett for kostnader ved salg av driftsbygning endret seg etter Telenordommen i 2015. Spørsmålet om tilbakevirkning og fast forvaltningspraksis fikk tilsynelatende ikke den behandlingen det fortjener.

Hvilke spørsmål er prøvd?

Spørsmålet om fradragsrett for transaksjonskostnader har vært gjenstand for behandling i domstolene ved flere anledninger. Frem til Telenor-dommen fra 2015, som gjaldt salg av aksjer, var det fast praksis for at det ble innrømmet fradragsrett for inngående merverdiavgift på kostnader pådratt både ved salg av eiendom direkte og ved salg av aksjer i datterselskap som inngikk i fellesregistrering med selger dersom eiendommen hadde vært brukt i avgiftspliktig virksomhet. Nektelse av fradragsrett ble også konklusjonen i Ferd-saken (Staten mot Staten del I).

Skårer Syd Holding-dommen er nok et eksempel på at domstolene har nektet fradragsrett for transaksjonskostnader. I den saken i forbindelse med kjøp av aksjer i et eiendomsselskap som drev avgiftspliktig utleievirksomhet. Også dette resultatet måtte sies å være i strid med tidligere praksis fra skattemyndighetene.

I den nylig avsagte dommen fra Oslo tingrett konkluderer retten med at omkostningene knyttet seg nærmere det enkeltstående avgiftsunntatte salget enn til selskapenes avgiftspliktige virksomhet. Dermed mente retten at omkostningene ikke hadde en så relevant, naturlig og nær tilknytning til den avgiftspliktige virksomheten at tilknytningskriteriet var oppfylt.

Videre vektlegger tingretten at disposisjonene i de fem vedtakene hadde en klar "egenverdi". I Hunsbedt Racing-dommen fra 2003 gir likevel Høyesterett klart uttrykk for at det ikke kan stilles ytterligere vilkår for fradragsrett enn tilknytningskriteriet:

«Etter min oppfatning kan det ikke oppstilles andre vilkår for fradragsrett for inngående avgift enn at oppofrelsen er relevant og har en naturlig og nær tilknytning til den avgiftspliktige virksomhet.»

Betydningen av denne uttalelsen ser ikke ut til å ha blitt vurdert nærmere av retten.

I den nevnte Telenor-dommen argumenterer Høyesterett på en slik måte at det er nærliggende å forstå premissene slik at aksjer ikke kan sies å være driftsmidler i selgende selskaps avgiftspliktige virksomhet, og dermed vil ikke tilknytningskriteriet om naturlig og nær tilknytning til avgiftspliktig virksomhet være oppfylt.

Etter vår vurdering kan neppe det samme sies om salg av en eiendom direkte som har vært benyttet enten som hovedkontor i selskapets avgiftspliktige virksomhet, eller benyttet i avgiftspliktig utleievirksomhet.

Hva nå?

Om dommen blir stående, kan det stilles spørsmål ved om hva som er igjen av muligheten for fradragsrett for transaksjonskostnader etter at dom etter dom de senere år har innskrenket denne fradragsretten.

Gjenstår det fortsatt muligheter, eller er dette en mulig siste spiker i kista for fradragsrett for transaksjonskostnader ved kjøp og salg av aksjer og/eller eiendom? Er vi i så fall vitne til et David mot Goliat, der skattyterne som søksmålene gjelder knapt har hatt noen rolle overhodet?

Vi mener uansett at det er enkelte momenter og nyanser ved avgjørelsen som ikke har blitt tilstrekkelig behandlet, og at saken bør ankes.