I dag starter behandlingen av nok et klimasøksmål. Denne gangen krever klimaforkjemperne midlertidig forføyning mot plan for utbygging og drift (PUD) av tre oljefelter i Barentshavet. Dette er altså et senere stadium av utvinningsprosessen enn det forrige klimasøksmålet, der temaet kun var konsesjonstildelingen.

Kjernen i søksmålet er at miljøorganisasjonene hevder PUD-vedtakene er fattet i strid med føringene Høyesterett ga i plenumsdommen fra 2020.

Les: Seier til staten i klimasaken i Høyesterett

Ville nekte rapport

Helt frem til oppstart har det foregått prosessuell tautrekking i kulissene, med den følge at tingretten sist uke måtte avsi kjennelse om bevisavskjæring. Bakgrunnen var at Olje- og energidepartementet mente saksøkerne burde nektes å fremlegge en ekspertrapport.

I begjæringen pekte regjeringsadvokaten på at rapporten var levert en uke etter fristen for avsluttet saksforberedelse, og at det dessuten på fristdagen var levert «nærmere 2500 sider med nye bilag, samt tre sakkyndigerklæringer som heller ikke var varslet».

Tingretten refererer fra statens anførsel:

«Dokumentmengden har blitt så massiv at ingen fra statens side vil ha mulighet til å sette seg inn i alt på en forsvarlig måte. (...) Staten har altså ikke tilstrekkelig grunnlag for å ivareta sine interesser (...), og det medfører naturligvis ikke riktighet at "hele forvaltningsapparatet" står til disposisjon i forbindelse med dette søksmålet, slik saksøkerne har hevdet.»

Ikke gehør

Saksøkerne fremholdt på deres side at det ville være urimelig å nekte rapporten fremlagt. De pekte blant annet å at staten har motsatt seg rettsoppnevning av sakkyndige, og det har forsinket prosessen med rapporten. Oslo tingrett er «under noe tvil» enig i at naturvernerne ikke kan klandres for at rapporten kom sent, og skriver:

«Staten har vist til at det ble fremlagt en omfattende dokumentmengde i forbindelse med fristen for avsluttet saksforberedelse, og at det derfor er uforsvarlig at det fremlegges en sakkyndig erklæring i tillegg. Retten har forståelse for dette, men bemerker samtidig at  dette omfattet en del dokumenter som det kunne forutsettes at staten allerede er kjent med, og at saksøkerne etter dette har gitt en redegjørelse for de øvrige dokumentbevisene. Den sakkyndige erklæringen (...) har videre et begrenset omfang. Staten har tidligere gitt uttrykk for at det ikke anses som relevant med den sakkyndige bevisførselen fra saksøkernes side, og retten antar derfor også at den sakkyndige erklæringen vil være av begrenset betydning for statens argumentasjon i denne saken.»

– Vi er fornøyd med at tingretten ga saksøkerne medhold, og vi mener det gir retten et bedre grunnlag for vurderingene den skal foreta i saken, sier Jenny Sandvig fra Simonsen Vogt Wiig, som fører saken for Greenpeace og Natur og Ungdom. Sandvig var inntil nylig fagdirektør i NIM, og prosederte blant annet under den første klimasaken i Strasburg i vår.

Staten prosessfullmektiger, Omar Saleem Rathore og Gøran Østerman Thengs fra Regjeringsadvokaten, opplyser at kjennelsen ikke ble anket.

Skal brent olje telle med?

Ut fra sluttinnleggene fremkommer det at miljøvernene mener de såkalte PUD-vedtakene er ugyldige fordi klimavirkningen av forbrenningsutslippene ikke er konsekvensutredet. Dette under henvisning til klimadommen Høyesterett avsa i fjor, som staten vant, der Høyesterett blant annet skrev:

«Min konklusjon er at det ikkje vart gjort sakshandsamingsfeil knytte til klimaverknadene under konsekvensutgreiinga ved opninga av Barentshavet søraust i 2013. Klimaverknadene blir fortløpande politisk vurderte – og vil bli konsekvensutgreidde ved ein eventuell søknad om PUD.»

Saksøkerne skriver: «En enstemmig Høyesterett i plenum har altså avklart at forbrenningsutslipp normalt skal konsekvensutredes før
vedtak om PUD».

Striden står altså blant annet om hvorvidt denne plikten til konsekvensutredning er oppfylt. Saksøkerne anfører at regnskapet på hva disse hydrokarbonene vil bety for klimaet etter at de er forbrent, må tas med i konsekvensutredningen. Dette er staten ikke enig i, og skriver:

«Utslipp fra den andelen av norskeksportert petroleum som senere ender opp med å forbrennes, står i en faktisk årsakssammenheng med utbygging og drift i Norge. Rettslig sett er imidlertid ikke slike utslipp «indirect effects of a project» etter prosjektdirektivet (jf. forskriften). Dette er ikke virkninger av selve utbyggingsprosjektet i Norge, herunder produksjon og drift i Norge, men senere virkninger som følge av sluttbrukeres eventuelle forbrenning av de produktene de kjøper. (...) Det finnes etter det staten er kjent med, ingen avgjørelser fra EU-domstolen som støtter opp om saksøkernes syn på direktivets nærmest ubegrensede rekkevidde. Staten er heller ikke kjent med at noen land praktiserer direktivet på den måten saksøkerne mener at det skal forstås.»

Da Høyesterett hadde klimasaken oppe i plenum sist, i 2020, konkluderte et mindretall med at det var begått en saksbehandlingsfeil i tildelingen, ved at de globale konsekvensene av petroleumsforbrenning ikke i tilstrekkelig grad var blitt utredet i forbindelse med konsesjonstildelingen.