Saken Høyesterett nå har behandlet, springer ut av et drap som skjedde i en leilighet i Trondheim våren 2023. En mann i 20-årene tok livet av en 45 år gammel kvinne med fire sverdhugg. Han har erkjent de faktiske forhold, og spørsmålet har siden kretset rundt om han er tilregnelig eller ei.
Trøndelag tingrett kom i september til at mannen var utilregnelig, og avsa dom på tvungen omsorg. Påtalemyndigheten anket, og i november kom Frostating lagmannsrett til motsatt resultat.
Lovendring
Bakteppet for usikkerheten er at utilregnelighetsbestemmelsen ble endret i 2020. Endringen kom som en konsekvens av 22. juli-saken, som genererte et ønske om at tilregnelighetsvurderingene i mindre grad skulle styres av sakkyndigvurderinger, og i større grad av domstolene.
Høyesterett avsa i 2023 to styrende avgjørelser for tolkningen av den nye bestemmelsen. Nå foreligger altså en tredje, og denne gangen er det betydningen av IQ-tester som er det sentrale temaet.
Den tiltalte i Frostatings sak er vurdert å ha en IQ som mest sannsynlig ligger rundt 65. I den gamle loven var IQ på 55 ansett som veiledende for hva som kan karakteriseres som «høygradig psykisk utviklingshemming». I den nye lovens forarbeider er dette hevet til 60. Spørsmålet er hvor absolutt denne grensen skal praktiseres.
Lagmannsretten skrev i fjor:
«Aktor har gjort gjeldende at straffeloven § 20 må forstås slik at den utelukker at lovbrytere med IQ over 60 kan oppfylle vilkåret om høygradig psykisk utviklingshemming. Forsvareren har bestridt at det gjelder en slik diskvalifiserende grense og anført at IQ-grensen på 60 kun er veiledende.
Etter det lagmannsretten kan se, er det uklart i forarbeidene om IQ-grensen på 60 skal anses diskvalifiserende. Uttalelsene i forarbeidene kan tyde på at departementet mente at personer med IQ over 60 ikke vil kunne anses å ha høygradig psykisk utviklingshemming.»
Oppheves
Retten konstaterte etter dette at personer med IQ over 60 i utgangspunktet ikke vil kunne anses å ha høygradig psykisk utviklingshemming, men at grensen ikke kan sies å være helt absolutt. Som eksempel trakk retten frem tilfeller der det var tvil om IQ-testen «avspeiler personens reelle evnenivå».
Dette mener Høyesterett er feil utgangspunkt. Førstvoterende Are Stenvik skriver:
«Jeg oppfatter det som sies her, slik at grensen ved IQ 60 etter lagmannsrettens syn er tilnærmet absolutt, og bare kan fravikes ved tvil om IQ-testene gir et riktig uttrykk for lovbryterens «sanne» evnenivå. Dette underbygges av flertallets konkrete vurdering, der det sies at As IQ-score på 65 er «for høy til å kunne falle inn under grunnvilkåret om høygradig psykisk utviklingshemming».
Lagmannsrettens forståelse samsvarer ikke med min tolkning av loven. Som jeg har redegjort for, er IQ-grensen på 60 veiledende og ikke tilnærmet absolutt. Det betyr at en person med IQ rundt 65, slik A er funnet å ha, ikke uten videre er ekskludert fra gruppen høygradig psykisk utviklingshemmede. Om grunnvilkåret er oppfylt, beror på en helhetsvurdering hvor man også må ta hensyn til adaptiv funksjon.»
Konklusjonen blir etter dette at lagmannsrettens dom oppheves, og saken må behandles på nytt.
Sentralt for Høyesteretts vurdering er et premiss om at personer med IQ over 60 kan ha tilleggsdiagnoser, som gjøre det vanskeligere enn ellers å takle den psykiske utviklingshemmingen, og at påtalemyndighetens syn «harmonerer dårlig med siktemålet om mest mulig treffsikkert å identifisere personer som mangler personlige forutsetninger for skyld».
«En slik tolkning ville også stå i et spenningsforhold til det grunnleggende utgangspunktet om at personer uten skyldevne skal fritas for straff. Det er således viktige hensyn som taler for at grunnvilkåret ikke forstås så snevert som påtalemyndigheten tar til orde for», skriver Høyesterett.
Kritiserer forarbeidene
– Vi er selvfølgelig svært godt fornøyd med Høyesteretts avgjørelse. Den er helt i tråd med våre anførsler, og klargjør at påtalemyndighetens forsøk på å begrense området for utilregnelighet ikke var i samsvar med lovhistorien og forarbeidene, sier forsvarer Frode Sulland.
Han mener dommen også viser at forarbeidene til tilregnelighetsbestemmelsen var lite gjennomtenkte.
– Fremstillingen i Prop 154L var både svært mangelfull og til dels selvmotsigende. Tatt i betraktning at dette dreier seg noe av det viktigste i strafferetten – nemlig å avgrense hvem som kan straffes – måtte det forventes at de presiseringer Høyesterett nå må gjøre, i stedet var kommet klart fram i forarbeidene, sier Sulland.
Dommen finner du her.
.jpg.jpeg?quality=85)
