Denne artikkelen er en duplikk på en replikk. Les den originale kronikken her, og replikken fra professorene Benedikte Moltumyr Høgberg og Eirik Holmøyvik her.
Professorene Benedikte Moltumyr Høgberg og Eirik Holmøyvik har skrevet en replikk til mitt innlegg om Stortingets innsynsrett i regjeringens dokumenter. De hevder at jeg tar feil, men jeg får ikke helt tak på begrunnelsen. Jeg mener deres innlegg baserer seg på to uenigheter og to misforståelser.
Uenighetene først: Jeg mener det finnes flere unntak fra Stortingets rett til å få utlevert dokumenter etter Grunnloven § 75f, men hvilke unntak som gjelder og deres rekkevidde er usikkert. Det var hovedpoenget i innlegget mitt.
Slik jeg oppfatter Høgberg og Holmøyvik, mener de dette er feil. Jeg forstår dem dithen at de mener Grl. § 75f er en 100 prosent unntaksfri bestemmelse. De skriver forbeholdsløst:
«Grunnloven § 75f hjemler Stortingets adgang til å instruere regjeringen om utlevering av dokumenter. Dersom Stortinget skulle treffe et slikt vedtak, vil manglende oppfølgning fra regjeringens side innebære brudd på en konstitusjonell plikt som kan pådømmes av Riksretten etter Grunnloven § 86. Dette er det ingen rimelig rettslig tvil om. Rettstilstanden er heller ikke «uklar», slik Losnedahl skriver.»
Det er ingen rimelig rettslig tvil om at regjeringen vil bryte sine konstitusjonelle plikter ved å nekte innsyn når stortingsflertallet krever innsyn som er rettmessig hjemlet i Grl. § 75f. Men, hvis stortingsflertallet krever utlevert et dokument som Grunnloven § 75f ikke gir hjemmel til å kreve utlevert, vil det heller ikke være brudd på regjeringens konstitusjonelle plikter å nekte utlevering. Derfor er det etter min oppfatning sentralt å studere om det gjelder unntak fra Grunnloven § 75f, hvilke unntak som gjelder og deres rekkevidde. Disse spørsmålene er det rimelig rettslig tvil om.
Jeg er ikke alene om å mene at det gjelder unntak fra Grunnloven § 75f. Andenæs/Fliflet skriver for eksempel i boken «Statsforfatningen i Norge»:
«De såkalte regjeringsprotokollene, de som føres i forbindelse med regjeringskonferansene, regnes ikke å omfattes av § 75 bokstav f. Heller ikke de såkalte regjeringsnotatene (R-notatene) omfattes.».
Det samme mente Castberg, Frihagen, Bloch og Colban også (se her, note 132 flg.), samt Smith, side 208. På grunn av den senere tids utvikling konkluderer jeg under sterkt tvil motsatt, altså med at Stortinget kan kreve utlevert r-dokumenter etter Grl. § 75f (se side 28).
I innlegget mitt argumenterte jeg for at det finnes to andre mulige unntak fra Grunnloven § 75f, nemlig dokumenter vedrørende kongelige prerogativer og regjeringens interne vurderinger av hvordan den skal forholde seg til krav fra Stortinget. Jeg får indirekte støtte fra Holmøyvik og Høgberg i at statsrådsutnevnelser er spesielle, for de skriver: «Organiseringen av regjeringen er imidlertid et indre regjeringsanliggende, med særskilt organisasjonshjemmel i Grunnloven § 12.». På grunnlag av denne særskilte organisasjonshjemmelen – dette kongelige prerogativet – har jeg trukket den slutning at stortingsflertallet ikke kan bruke § 75f til å gripe inn i statsrådsutnevnelser ved å kreve innsyn i regjeringens interne korrespondanse om dette. Det er tvilsomt hva som står igjen av de kongelige prerogativene, men er vi i kjernen av et kongelig prerogativ, som statsrådsutnevnelser, mener jeg Stortingets innsynsrett er begrenset.
Det andre unntaket jeg trakk frem i innlegget gjaldt interne vurderinger i en konflikt mellom statsmakter. Dette bygger jeg særlig på maktfordeling og prinsipper om rett til fortrolighet i tvist. Jeg erkjenner at unntaket har et usikkert grunnlag. Holmøyvik og Høgberg konstaterer at et slikt unntak ikke eksisterer. Det kan hende de har rett, men det er ikke et argument at de konstaterer det.
Så misforståelsene til slutt: Jeg er naturligvis enig i at Stortingets innsynsrett bygger på andre regler enn journalisters innsynsrett. At Stortinget får innsyn betyr ikke at journalistene får det. Det er heller ikke uenighet om at innsyn i Nav-skandalen og innsyn i dokumenter om statsrådsutnevninger er veldig forskjellige saker. Innsyn i Nav-skandalen gjelder kontroll med forvaltningens virksomhet og maktutøvelse mot borgerne, og er i kjernen av Stortingets kontrollvirksomhet. Jeg har ikke ment å skrive noe annet.
