Onsdag morgen ble det tvungen lønnsnemnd også for Unio, slik det ble for Juristforbundets hovedorganisasjon Akademikerne sist uke. Dermed er tariffkonfliktens skjebne helt over på Rikslønnsnemndas hender.
Les bakgrunn: Her er grunnen til at 531 jurister i staten streiker
Rikslønnsnemdas leder, sorenskriver i Buskerud Liv Synnøve Taraldsrud, har uttalt at en endelig avgjørelse i den høyst spesielle saken neppe foreligger før om tre-fire måneder. Det store spørsmålet nå, er om dette til syvende sist vil ende med seier til Akademikerne, til tross for at streiken isolert sett ikke ledet til annet enn tvungen lønnsnemd.
Tror Akademikerne vinner
Dette fordi det denne gangen er staten som ønsker å endre vilkårene i avtalen, ikke arbeidstakerne, slik det normalt er. Akademikerne ønsker at lønnspotten skal fordeles lokalt, slik at etatene har mulighet til å prioritere blant annet jurister fremfor de med lavere utdanning. LO ønsker derimot fordelingen mest mulig sentralt, der LO har langt større mulighet til å prioritere sine medlemmer, som gjennomgående har lavere utdanning.
– Turnoveren i politiet og Skatteetaten vet vi alt om, for disse gruppene er blitt sittende og finansiere lavtlønnstilleggene som LO har fått gjennomslag for, sa Juristforbundets president Sverre Bromander til Rett24 mens streiken ennå pågikk.
Nå skal det altså avgjøres i Rikslønnsnemda, som er en slags tvungen voldgift. Men kan Rikslønnsnemda i det hele tatt revidere hovedtariffavtalen, og dermed innordne statens jurister slik LO ønsker?
Det vet ingen, for situasjonen har aldri oppstått før. Men det er ikke mest sannsynlig, tror eksperter på kollektiv arbeidsrett Rett24 har snakket med.
– Vil være kontroversielt
– Nemnda har tradisjonelt veket tilbake fra å gjøre overgripende eller prinsipielle endringer i etablerte avtalerelasjoner. Men det er likevel et åpent spørsmål hvordan den vil stille seg i den situasjonen det er snakk om nå, sier professor Stein Evju.
– Hva tror du er mest sannsynlig?
– Jeg tenker at Rikslønnsnemnda står overfor et prinsipielt problem, som handler om avtalestruktur og forholdet mellom ulike parter og former for lønnsdannelse. Uansett hvilket resultat nemnda kommer til, vil det være kontroversielt, både i forholdet mellom partene på arbeidstakersiden og på politisk nivå. Det vises tydelig i den debatten som har pågått allerede. Hvis nemnda velger å endre Akademikernes og Unios avtaler tilbake til en enhetlig modell, vil det være en grunnleggende endring i avtaleforholdene. Hvis den opprettholder avtalene som de er, vil det også være kontroversielt. Problemstillingen er nok åpen, og for så vidt spennende. Men jeg heller nok i retning av å tro at Rikslønnsnemnda ikke vil gripe inn i de etablerte avtaleforholdene, sier Evju.
Om Evju får rett, vil altså Akademikernes avtale med staten bli stående. Også partner i BAHR Margrethe Meder, som fra tidligere har lang fartstid i NHO, tror dette er mest sannsynlig.
– Dette er en konflikt som ikke følger det tradisjonelle mønsteret, derfor er det vanskelig å være bastant om utfallet.
– Hvor tror du nemnda vil lande?
– Det er jo det alle lurer på. LO peker på at det normalt er siste tilbud fra staten som legges til grunn, og det har de jo i og for seg historisk bakgrunn for å si – i alle fall når det gjelder økonomi. Men dette er en helt annen type konflikt, og det finnes ikke sammenlignbar praksis. Nemnda er tradisjonelt tilbakeholden med å innføre strukturendringer partene er uenige om, den er på den måten konserverende, og vil normalt sikre status quo. Så det er nok mest sannsynlig at avtalen består, ja.
– Vil ikke våge å endre
Systemet med to avtaler vil kunne gi to jurister med samme jobb forskjellig lønn, dersom den ene er medlem av LO og den andre i Akademikerne. Dette vil gjøre det særs vanskelig for LO å rekruttere høyt utdannede medlemmer, og LO gikk inn i årets oppgjør med et krystallklart krav til regjeringen om at alle organisasjonene i staten måtte innrettes på samme avtale.
Advokat i Wiersholm Jan Fougner spådde allerede sist uke at Akademikerne kom til å vinne frem til slutt. Han er ikke mindre overbevist i dag, men mener begge sidene har saklige argumenter.
– Akademikerne vil at det skal lønne seg å ta utdanning, samtidig som LOs argumentasjon om at likt arbeid skal behandles likt er et viktig prinsipp. Dette er reelle og saklige interessemotsetninger, og en interessant konflikt, sier Fougner, som ikke har noen som helst tro på at Rikslønnsnemnda vil tvinge Akademikerne over på LOs avtale.
– Det er riktig at statens siste tilbud gjerne legges til grunn, men nemnda vil ikke våge å endre partskonstellasjonen i avtalen. Det vil være å gå utenfor det nemnda trenger å gjøre for å fastsette tariffavtale. Det vil mange oppleve som en politisk handling. Avtalestrukturen kommer til å ligge fast, og det betyr at det prinsipielt vanskelige spørsmålet man strides om vil måtte finne sin løsning over tid, gjennom forhandlinger med de ulike organisasjonene, sier Fougner, som er professor II i arbeidsrett på BI.
– Et historisk skifte
«Akademikerne og Unio må ha visst at streiken ikke ville føre frem. Men de måtte si ifra. De ville synliggjøre det de mente var et politisk maktgrep fra staten, med LO som medspiller», skrev tidligere arbeidsminister Torbjørn Røe Isaksen i E24 onsdag.
Jan Fougner mener konflikten er symptom på en underliggende maktforskyvning i arbeidstakerorganisasjonene.
– Dette er et uttrykk for at den kollektive løsningen som frontfagsmodellen representerer, der LO legger alle premisser, er under press. At noen hovedsammenslutninger markerer selvstendighet i forhold til LO, er et utrykk for det samme. Det er ikke lenger slik at privat sektor er størst i LO. Det er et faktum at offentlig sektor nå er størst i LO, og slik sett er dette starten på et større historisk skifte, mener Fougner.
