Advokat Carl Philip F. Fleischer går i et innlegg i Rett24 hardt ut mot ekspertutredningen Rovviltforvaltning og samisk reindrift: Norges folkerettslige forpliktelser, som ble overlevert Klima- og miljødepartementet og Kommunal- og distriktsdepartementet tidligere i år. Han gir inntrykk av at ekspertgruppen mener at «det naturlige artsmangfoldet» og at «rovdyrene» i Norge er folkerettsstridige. Det er behov for noen oppklaringer.
Det er riktig at ekspertgruppen ble nedsatt som ledd i regjeringens tiltakspakke for reindrift og energi etter Fosen-dommen. Mandatet var å utrede om Norges folkerettslige forpliktelser overfor reindriften krever at det gjøres endringer i rovviltforvaltningen, eller om det er ønskelig med slike endringer. Gruppen besto av Jon Gauslaa, leder av Finnmarkskommisjonen, professor Christina Voigt, UiO og meg selv som leder. Gruppen har hatt flere møter med de berørte interessene, inkludert et folkemøte i Alta.
Store rovvilttap
Ekspertgruppen tar utgangspunkt i at folkeretten stille krav til både forvaltningen av rovdyr og til beskyttelse av reindrift som grunnlag for samisk kulturutøvelse. Både FNs menneskerettskomité og norske myndigheter har gitt uttrykk for at artikkel 27 i konvensjonen om politiske rettigheter (SP) pålegger statene en plikt til å iverksette positive tiltak for å ivareta urfolksnæringer som ledd i dere kulturutøvelse. Dette innebærer at myndighetene må forhindre inngrep – inkludert gjennom rovviltforvaltningen – som innebærer at samisk reindrift lokalt ikke kan drives på en regningssvarende måte («substantive negative impact»).
Fleischer lister opp de tiltakene myndighetene har gjennomført på nasjonalt plan for å beskytte reindriftsnæringen. Men SP art. 27 stiller krav til beskyttelse av lokal reindrift. Gruppen mener at tapene til rovdyr i enkelte reinbeiteområder er så omfattende at de gir grunn til å spørre om art. 27 er krenket og at rovdyrforvaltningen i disse områdene kan representere et folkerettsbrudd.
Vi har innhentet informasjon som viser at det særlig er de lokale tapene i Nordland som peker seg ut, med enkelte distrikter som har kalvetap på omtrent 60%. Flere av distriktene forteller at rovvilttapene er så store at de ikke kan ta ut slaktedyr uten at dette fører til redusert reintall, og at de dermed risikerer å miste hele produksjonsgrunnlaget.
Klarere skiller
Vi er helt enige med Fleischer i at de folkerettslige forpliktelsene til å beskytte rovviltet må overholdes. Gruppen mener derfor ikke at de nasjonale bestandsmålene for de ulike rovviltbestandene skal oppgis. Men fordelingen av bestandsmålene for gaupe og jerv mellom de ulike regionene bør revurderes slik at de områdene som er mest utsatt for lokale reintap i større grad vernes mot rovdyr og at en større del av bestandsmålene overføres til andre regioner.
Dette bør kombineres med begrensninger i overlappende reinbeite- og rovdyrområder, slik at det blir et klarere skille mellom områder hvor reindriften skal ha fortrinnsrett og områder hvor rovdyr i større grad skal vernes. Reduksjon av bestandsmålene i de regionene hvor reindriften er mest utsatt for rovdyrtap vil tillate mer effektiv felling av rovdyr, særlig i kalvings- og oppvekstområder for rein. Forvaltningen av kongeørn bør også gjennomgås.
Rovviltforvaltningen har generelt et lovgrunnlag som avspeiler de folkerettslige forpliktelsene, spesielt i Bernkonvensjonen, på en tilfredsstillende måte. Men beskyttelsen av de samiske rettighetene i rovdyrforvaltningen er ikke like klart lovfestet. Ekspertgruppen foreslår at urfolksforpliktelsene i SP art. 27 gis et mer fremtredende uttrykk i naturmangfoldloven. Vi foreslår også at konsultasjonsplikten med samiske interesser etter ILO-konvensjon nr. 169 om urfolk og stammefolk i selvstendige stater får et klarere uttrykk i rovviltforvaltningen.
