Det er sjelden man leser noe så unyansert fra en advokat som det innlegget advokat Håkon Danielsen har fått inntatt i Rett24 mandag 16 november med overskriften «Næringsfriheten drepes i ny advokatlov». Man skulle nesten tro at advokat Danielsen på en eller annen måte er personlig engasjert, selv om han så vidt jeg forstår later til å føre ordet på advokatenes vegne.

En ting er nå overskriften. Advokat Danielsen bruker ikke innestemme i selve innlegget heller:

«Den nye advokatloven legger opp til å frata alle advokater avtalefriheten med egne klienter. Hittil har en advokat kunnet avtale med sin egen klient hva et oppdrag skal koste, men blir den nye loven vedtatt, forsvinner næringsfriheten» ... « Til tross for at lovgiver har tatt til orde for å frata advokater en alminnelig forutsetning for å drive næringsvirksomhet, nemlig avtaler, er det nå musestille fra advokatstanden. De fleste kjenner ikke til hvor drastisk endringen er, og hverken Advokatbladet eller Advokatforeningen har kommentert endringen i vesentlig grad».

Det er altså ifølge advokat Danielsen bare noen få, herunder tydeligvis advokat Danielsen selv, som har forstått noe av hvilke konsekvenser det vil få om proposisjonen vedtas som lov.

La oss se litt nærmere å dette.

RGA

Når det gjelder beregningen av salæret, herunder dets metode og størrelse, er utgangspunkt etter gjeldende rett – helt riktig – avtalefrihet. Dette fremgår ikke formelt av RGA eller annet regelverk, men er sikker rett. I utkastet til advokatlov, NOU 2015:3, er det søkt regulert uttrykkelig: «Advokaten kan kreve avtalt salær», jf utkastet § 38 annet ledd første punktum.

Utgangspunktet med avtalefrihet innebærer at salærets art og størrelse beror på oppdragsavtalen. Avtalefriheten innebærer at det er helt i sin orden at det på forhånd blir avtalt faste timesatser som skal anvendes etter medgått tid, og at advokaten skal fakturere på grunnlag av sine timelister, som vedlegges den enkelte faktura. I avtalefriheten ligger også at det er adgang til å inngå avtale om en fast pris for hele oppdraget. Friheten innebærer også at det kan avtales at det ikke skal betales salær (pro bono), eller at salær bare vil bli krevet hvis saken får et positivt resultat for klienten (såkalte «no cure, no pay»-avtaler).

Utkastet til advokatlov ble av formelle grunner ikke fulgt opp på dette punkt av departementet i Prop 214 L (2020-2021), men den foreslåtte reguleringen med utgangspunkt om avtalefrihet er utvilsomt gjeldende rett på ulovfestet grunnlag, jf foran, og dette vil ikke bli endret om proposisjonen blir vedtatt som lov.

Avtalefriheten har imidlertid visse begrensninger. Det gjelder et generelt forbud mot urimelige priser, jf pristiltaksloven § 2, og er det avtalt et urimelig høyt salær, vil det også kunne være grunnlag for avtalerevisjon etter avtaleloven § 36.

Proposisjonen

Når det så gjelder proposisjonen til advokatloven som advokat Danielsen er så opptatt av, er det inntatt en hjemmel i § 57 tredje ledd som gir Advokatnemnda kompetanse til å nedsette salær. Forutsetningen er at nemnda finner at advokaten har beregnet for høyt salær – i så fall skal den fastsette hva som er «et rimelig og nødvendig salær», jf § 57 tredje ledd første punktum.

Advokat Danielsen påstår altså at denne hjemmelen innebærer en begrensning av næringsfriheten generelt og avtalefriheten for salærfastsettelse spesielt, i den forstand at en advokat ikke lenger kan kreve avtalt salær. Dette er en misforståelse. Det er bare dersom Advokatnemnda finner at det avtalte salæret ikke er «rimelig og nødvendig» at nemnda kan sette det ned. Advokat og klient står derfor, i likhet med før advokatloven, fritt til å inngå avtale om salæret – avtalt salær, jf foran. Dette er helt sentralt og overhodet ikke tvilsomt.

At salær som ikke anses som «rimelig og nødvendig» kan nedsettes, innebærer en helt ordinær begrensning av den friheten en advokat har til å fakturere urimelig høyt salær, helt på linje med avtaleloven § 36 og pristiltaksloven § 2. En annen sak er at proposisjonens regel nok har en lavere terskel for reduksjon enn de nevnte lovreglene. Men forslaget til § 57 tredje ledd går ikke lenger på dette punkt enn gjeldende RGA pkt 3.3.1 annet punktum, som foreskriver at salæret «skal stå i et rimelig forhold til oppdraget og arbeidet som er utført av advokaten».

I praksis er lovforslaget kun en lovfesting av dette prinsippet i RGA. Og faktum er at denne bestemmelsen lenge har blitt anvendt som en hjemmel for disiplinærmyndighetene til å redusere salæret når disse tar stilling til salærklager.