Den nye advokatloven legger opp til å frata alle advokater avtalefriheten med egne klienter. Hittil har en advokat kunnet avtale med sin egen klient hva et oppdrag skal koste, men blir den nye loven vedtatt, forsvinner næringsfriheten. I fremtiden vil alle praktiserende advokater i Norge måtte akseptere synsing og tommelfingervurderinger om hva et oppdrag er verdt, stikk i strid med avtalen man har inngått med klienten.

Til tross for at lovgiver har tatt til orde for å frata alle advokater en alminnelig forutsetning for å drive næringsvirksomhet, nemlig avtaler, er det nå musestille fra advokatstanden. De fleste kjenner ikke til hvor drastisk endringen er, og hverken Advokatbladet eller Advokatforeningen har kommentert endringen i vesentlig grad. Loven er i ferd med å gå igjennom upåtalt.

Salærnedsettelser etter tvisteloven

Utkastet til § 57 i ny lov legger opp til å bruke samme vurderingsnorm av salærer mellom klient og advokat, som brukes i forholdet mellom parter – advokaten skal ikke lenger kunne kreve avtalt salær, men klienten skal kunne kreve fastsettelse av salær iht. hva som er «rimelig og nødvendig».

Kriteriene «rimelig og nødvendig» i det nye lovforslaget er i praksis samme vurderingskriterier som i dagens tvistelov § 20-5, som bestemmer hva en part kan kreve at motparten ved seier i retten. Sakskostnadsavgjørelser i sivile saker i dagens system gir oss derfor et bilde inn i fremtiden på hvorledes salærvurderingen mellom advokat og klient kan se ut. Forskjellen fra dagens system er at den samme vurderingen som dommerne gjør, skal gjøres av en tredjepart uten inngående kjennskap til saken.

Risikoen er stor for «tommelfingervurderinger» og vilkårlige skjønn, slik som erfarne advokater ofte ser i disiplinærsaker. Nå skal klienten, til tross for å ha utøvet en avtale med sin advokat og kanskje betalt for bistanden, i ettertid kunne snu seg mot advokaten og kreve salæret nedsatt til det salær som etter klientens oppfatning ikke (lenger?) fremstår som «rimelig og nødvendig.»

Veireno-saken

I saken mellom Arne Vigeland og styremedlemmene i det konkursrammede selskapet VeiReno, ble sakskostnadene drastisk nedsatt av domstolen. Advokat Stig Berge fra Thommessen uttaler følgende om dette til Rett24:

«Vi mener begrunnelsen om at vi burde ha «skjønt at det ikke er nødvendig å utrede og tilbakevise ethvert standpunkt fra motparten ned til siste detalj» er litt pussig. Motparten hadde en rekke omfattende og uklare anførsler, som våre parter følte et stort behov for å ha kontroll over. Selv om vi hadde en antakelse om at en anførsel var grunnløs, visste vi jo ikke det før vi hadde klarlagt hva de egentlige mente, og undersøkt hva de faktiske forhold egentlig var. Vi ser vel først og fremst reduksjonen som et uttrykk for den vinden som blåser gjennom domstolene om å ha økende fokus på sakskostnadene, og ikke som en seier for Vigeland.»

Uttalelsen fra Berge illustrerer nettopp det som er skremmende med den nye bestemmelsen, som nå vil regulere forhold mellom advokat og klient på samme måte som i forhold til motpart. Berge sine klienter vil med den nye loven til tross for lovprisninger av et godt stykke arbeide, kunne snu seg mot advokaten og kreve tilsvarende reduksjon, til tross for avtalen om ekstrainnsatsen. Opprinnelig enighet med klient om ekstrainnsats kan forsvinne fort når man kan få redusert et salærkrav med 400 timer til en gjennomsnittlig timepris på 4350 kroner, altså over 1,7 millioner kroner.

Konsekvenser for klientene

Klienter skal altså kunne snu seg mot advokaten sin og bruke samme begrunnelse som domstolene bruker overfor motparter. Det er fint og flott at klienter skal beskyttes fra advokater som fakturerer høye salærer. Det er imidlertid ganske naivt å fjerne hele avtalefriheten, slik det nå foreslås.

Fordi en klient kan klage inn en salærtvist og få den fastsatt etter et rimelighetsskjønn, vil dette i praksis føre til at en advokat vil være meget tilbakeholden med å fakturere et salær ut over det en tredjepart kan oppfatte som «rimelig». Risikoen blir for stor.

I praksis betyr dette at advokater i fremtiden vil måtte gjøre det aller nødvendigste i saker for klienter. Ingenting mer. Den ekstra innsatsen forsvinner, og advokater blir i praksis statlige tjenere som blir prisgitt en potensiell skjønnsmessig vurdering fra et nemndsmedlem uten særlig kjennskap til arbeide som er lagt ned. De dyktige vil ikke lenger kunne ta seg godt betalt, selv når klienten vil det. Det er jo alltids en risiko for en salærklage – spesielt når det å fremme klage er risikofritt for klienten.

Advokatstanden er taus

Jeg har tidligere kommentert at domstolenes nye sakskostnadsregler kan slå ut negativt for klientene. Med de nye reglene reduseres tilgangen til domstolen og til god juridisk bistand enda mer. I utgangspunktet ble det foreslått en meglingsordning mellom advokat og klient.

Denne er radert ut og erstattet av en drastisk og katastrofal revisjonsadgang. Dette er bekymringsfullt.