I kommentaren Departementets snevre tolking av vallova kritiserer professor Eirik Holmøyvik kommunal- og distriktsdepartementet for en (for) snever tolkning av valgloven. Resultatet av vedtaket som kritiseres, er at Lars Petter Solås må stå som førstekandidat på Frps valgliste i Oslo, til tross for at han er ekskludert fra partiet og har bedt om fritak etter fristen.

Som en skarve jurist uten professortittel skal man være litt forsiktig med å hevde at en professor bommer på selve jussen. Jeg nøyer meg derfor med å påpeke at Holmøyvik ser ut til å ha oversett en vesentlig del av faktum, og derfor snubler i subsumsjonen.

Årsaken til at Solås ønsket å trekke seg fra valglisten. er at han verbalt og fysisk overfalt journalister, i svært beruset tilstand, på et nachspiel, med de følger dette fikk. Det er kanskje tvilsomt om Solås på det aktuelle tidspunktet hadde kontroll over seg selv, men i juridisk forstand er det klart at Solås må anses for å ha herredømme over situasjonen, og sine egne handlinger. Dette skjedde før fristen for å be om fritak gikk ut.

Eksklusjonen av Solås skjedde etter fristens utløp. Dersom man legger til eksklusjonstidspunktet til grunn, er det vesentlig at ordlyden ikke bare krever at den som ber om fritak for sent “ikke hadde herredømme over” hendelsen som førte til forsinkelsen, men også at han “heller ikke kunne forutse” den. Dette er kumulative vilkår.

Holmøyvik synes å ha lagt til grunn at eksklusjonsvedtaket kom fullstendig overraskende på Solås. Holmøyvik problematiserer riktignok ikke dette, men det er en forutsetning for at departementet kunne kommet til en annen konklusjon, slik Holmøy mener de burde ha gjort. Det kan være han har oversett dette, ettersom fokuset hans har vært på departementets vurdering av at hendelsen må ha skjedd før fristen til å be om fritak.

Kravet til at listekandidaten “ikke kunne forutse” hendelsen, innebærer etter sin ordlyd at hendelser som kunne forutsees, ikke er omfattet av unntaket. En tolkning i tråd med ordlyden støttes av forarbeidene, som viser til force majeure-liknende forhold. Terskelen er dermed relativt høy. Det kan ikke kreves at man har visshet om at hendelsen vil inntreffe. Er man kjent med risikoen for hendelsen, kunne man også forutse hendelsen. Risikoen for eksklusjon har vært kjent for Solås, også før fristen gikk ut. I noe fall kunne han forutsett den. Solås selv skal ha hevdet at han ikke husket noe som helst på grunn av det høye alkoholinntaket. Det kan hende det stemmer, og at ingen heller hadde fortalt det til Solås, selv om det virker usannsynlig. Men eksklusjonen kan ikke sies å være et force majeure-liknende tilfelle dersom Solås selv var uvitende om muligheten for eksklusjon før fristen grunnet sitt eget alkoholinntak.

Eksklusjonen var ikke noe force majeure-liknende tilfelle, men en høyst påregnelig risiko for alle med kjennskap til hendelsen Solås selv forårsaket. Da åpner bestemmelsen ikke for unntak, uavhengig av om hendelsen kandidaten lett kunne forutse, skjedde før eller etter fristen.

I denne konkrete saken åpner loven ikke for å la Solås trekke seg. Et nytt vedtak vil, uavhengig av om man gir Holmøyvik rett i at hendelser etter fristens utløp gir grunn for fritak, ikke kunne komme til et annet resultat.

Selv om det kan være interessant nok om departementet har gjort en juridisk feilvurdering som ikke er bestemmende for resultatet, er det etter mitt syn mer bekymringsfullt at valgstyret Oslo kommune har fattet vedtak om fritak som helt åpenbart er ulovlige. I tillegg til Solås, fikk nemlig to andre kandidater som hadde bedt om fritak for sent, innvilget dette. Disse hadde ingen etterfølgende hendelser som begrunnelse for å be om fritak, slik Solås hadde, og det er derfor heller ingen tvil om ulovligheten av vedtaket. Oslo kommune har forsvart sitt vedtak med at det har utviklet seg en (ulovlig) praksis over tid fordi man synes det gir et mer rimelig resultat, enn dersom man fulgte loven. Det er alvorlig, og må ryddes opp i.

Holmøyviks innlegg synes å være foranlediget av at han synes resultatet av departementets vedtak er både urimelig og uheldig. Det er i tilfelle hverken første eller siste gang et vedtak er urimelig, selv om vedtaket både er i tråd med loven, og loven ikke åpner for et annet resultat. Her, som i de fleste andre tilfeller, må løsningen være å jobbe for å endre loven, ikke oppfordre til å fatte lovstridige vedtak.