Frem til den nå 36 år gamle mannen ankom Norge som asylsøker i 2017, hadde han ingen som helst tilknytning til Norge. Likevel ble an tiltalt for at han i 2014 gikk inn i terrororganisasjonen Jabhat al-Nusra.

Norsk strafferetts virkeområde er regulert i straffeloven § 5, som sier at utlendinger i Norge kan straffes blant annet for terrorhandlinger, selv om disse er begått i utlandet. Mannen har imidlertid anført at suverenitetsprinsippet i folkeretten som utgangspunkt forbyr strafforfølgning for handlinger begått i utlandet av utlendinger. 

Da Borgarting behandlet saken før jul, fikk han medhold i dette. Han ble derfor frifunnet for deltakelse i terrororganisasjon. Samtidig ble han dømt for inngåelse av terrorforbund, fordi lagmannsretten mente slik strafforfølgning hadde særskilt hjemmel i  FN-resolusjonen som ble vedtatt i kjølvannet av 11. september-angrepene i USA.

Rett24 omtalte dommen her

Lovgivervilje

Sist uke kom Høyesterett til et annet resultat. I den enstemmige avgjørelsen skriver retten at det ikke finnes klare holdepunkter for at folkeretten forbyr denne type strafforfølgning. I mangel av en klar internasjonal regel, velger Høyesterett å legge norsk lov til grunn. Og Stortinget har i straffeloven lagt til grunn at universaljurisdiksjon er tillatt. Førstvoterende Henrik Bull skriver:

«Min konklusjon blir etter dette at det ikke er grunnlag for å slå fast som en sikker folkerettslig regel at statene bare kan utøve universaljurisdiksjon i de tilfellene der folkeretten oppstiller en særskilt hjemmel for det. Selv om man heller ikke kan slå fast som sikker folkerett at utgangspunktet er det motsatte, altså at universaljurisdiksjon er tillatt så langt folkeretten ikke forbyr det, bør likevel norske domstoler legge denne forståelsen til grunn så lenge straffelovens bestemmelser om stedlig virkeområde, etter inngående vurderinger fra lovgiver, bygger på dette.»   

Uenig

Førsteamanuensis Marie Vangen ved UiT skrev i vinter en kronikk her på Rett24, der hun argumenterte for det motsatte synet av hva Høyesterett nå har landet på. Hun mener dommen ikke går tilstrekkelig inn i folkeretten.

– I folkeretten gjelder en utvilsom grunnregel om ikke-innblanding, som følge av alle staters likeverdige suverenitet. Jeg mener, som Borgarting lagmannsrett, at man trenger en positiv hjemmel i folkeretten for å la nasjonal lov gjelde i utlandet, og dermed for å utøve universaljurisdiksjon. Men uansett om man, som Høyesterett, legger til grunn det motsatte – at alt er lov så fremt ikke folkeretten oppstiller et forbud – kan man likevel ikke hoppe bukk over ikke-innblandingsprinsippet, som faktisk er et folkerettslig forbud mot bl.a. jurisdiksjonsrettslig innblanding, sier Vangen.

Hun mener Høyesterett burde drøftet om det folkerettslige universalprinsippet oppstiller et forbud mot bruk av universaljurisdiksjon i saker om terror.

– Men de vurderer ikke innholdet i universalprinsippet over hodet. I stedet ser de mest på hva norsk lovgiver har ment i forarbeidene. De bygger sitt folkerettslige utgangspunkt på det de omtaler som «inngående» vurderinger fra norsk lovgivers side av folkerettmessigheten av universaljurisdiksjon. Jeg er uenig både i denne fremgangsmåten, og i at Stortinget har gjort noen inngående vurdering av dette, sier Vangen, som skrev sin doktorgrad på akkurat dette temaet.

Ikke overrasket

En som derimot verken er uenig eller overrasket, er tidligere departementsråd i Justisdepartementet, nå gjesteforsker ved Pluricourts, Morten Ruud. Ruud var i sin tid sekretær for Straffelovkommisjonens delutredning NOU 1984:31, der det ble vurdert at folkeretten som utgangspunkt ikke er til hinder for universaljurisdiksjon. NOU'en siteres flittig i dommen fra Høyesterett. 

– Fra gammelt av har det vært enighet om universell jurisdiksjon når det gjelder piratvirksomhet. Den økende folkerettslige oppmerksomhet mot terrorisme tilsier ar det samme gjelder for terrorhandlinger. Det er vedtatt flere konvensjoner mot terrorisme som bygger på prinsippet «aut dedere aut judicare» (enten utlevere eller straffeforfølge). Det innebærer at hvis en person som er anklaget for terrorhandlinger befinner seg på territoriet til en stat, så er denne staten forpliktet til enten å utlevere vedkommende til et land som ønsker å strafforfølge, eller så må staten selv vurdere strafforfølgning. Et slikt system kan ikke fungere uten universell jurisdiksjon, sier Ruud.

Han peker på at det er bred internasjonal enighet om å bekjempe terrorisme.

– En enerett for den stat på hvis territorium terrorhandling er begått, til å strafforfølge denne, kan ikke anses å harmonere med en slik enighet. Universell jurisdiksjon er i slike tilfelle ingen krenkelse av denne statens suverenitet. Vi kan i fremtiden oppleve flere slike tilfeller, hvor personer har søkt og fått asyl eller opphold i Norge, og så blir beskyldt for alvorlige terrorhandlinger. I de fleste tilfellene vil de ikke kunne utleveres, og det er ingen ønskelig situasjon at de i så fall skal kunne oppholde seg fritt og ustraffet her i landet, dersom de beviselig har begått eller medvirket til alvorlige terrorhandlinger, sier Ruud.

Høyesterett mener straffen som utgangspunkt skulle være 14 års fengsel, men reduserer til 11 år og 6 måneder på grunn av formildende omstendigheter.

Hele dommen ligger her