Denne kronikken er en replikk til Jon Christian F. Nordrums kronikk «Anbud truer den norske lovgivningstradisjonen».

Lovforslag utredet i bredt sammensatte lovutvalg er «selve krumtappen» i Norges stolte samarbeids- og konsensusbaserte lovgivningstradisjon, skriver Nordrum. Suksesskriterier er uavhengighet, åpenhet og inkludering i prosessen.

Jeg er enig med ham i at bredt sammensatte lovutvalg kan ha store fordeler. Det kan også andre utredningsmetoder ha. Samtidig kan alle metoder ha svakheter. Nyansene er imidlertid fraværende i kronikken, selv om han avslutter med noen betimelige spørsmål.

Nordrum argumenterer så prinsipielt – i alle fall ser det slik ut – at det knapt er mulig å tenke seg at lover kan forberedes av andre enn bredt sammensatte utvalg, helst ledet av akademia.

Forskjellige bakgrunner

Som kjent er det forskjellige grunner til å starte arbeidet med en lov. En grunn kan være regjeringens politiske ønsker, en annen kan være at vi skal gjennomføre EØS-regler og en tredje kan være instruks fra Stortinget. Andre grunner finnes.

Noen lover har altså et svært politisk innhold, mens i andre er det gode lovtekniske løsninger som er viktigst. Noen saker haster det med å få gjennomført, andre ganger kan departementet derimot ønske at det skal ta lang tid før saken til slutt eventuelt havner i Stortinget.

I noen saker kan det være at hensiktsmessig at lovutredninger kan «forhindre eskalerende konflikter og polarisering», som Nordrum skriver om. I andre saker kan det derimot være nyttig for departementet nettopp å få inngående kunnskap om uenigheter, ulike virkelighetsforståelser og manglende kompromissmuligheter. I atter andre saker er konfliktpotensialet ikke all verdens.

Av og til har departementet ikke kapasitet til å gjøre jobben selv, i alle fall ikke alene.

Forskjellige metoder

Ut fra dette – og sikkert andre hensyn – velger departementet metoder for å utrede. Noen ganger utreder de selv. Ganske ferske eksempler er personopplysningsloven, med GDPR, og finansavtaleloven.

Andre ganger blir det satt ned en arbeidsgruppe. Nylige eksempler er arbeidene med inkassoloven og en ny lov om etikkinformasjon. Formelle lovutvalg, som lager NOU-er, er den metoden Nordrum ser ut til sette størst pris på.

Av og til velger departementet altså – som nå – å få én eller flere personer til å utrede for dem, eller i samarbeid med dem.

Nordrums bekymringer

Metoden er «unik», ifølge Nordrum. Advokatfirmaer – som høyst sannsynlig vil få oppdraget – er flinkest til noe annet, nemlig å skrive betenkninger om lover som allerede gjelder.

Departementet kan påvirke og instruere utrederen i den løpende kontakten de skal ha. Åpenhet og meningsbryting er ikke aktuelt, i alle fall begrenset.

Nordrum tror videre at det skal holdes bare to innspillsmøter, mens utvalget han selv ledet, hadde over 50. Også høringer nedvurderer han.

Innovasjoner kan gi gode resultater

Hvordan den endelige prosessen vil bli, vet vi først når kontrakt er tildelt. Det skal nok mye til at prosessen ivaretar alle Nordrums bekymringer, i alle fall i den unyanserte formen han fremstiller dem.

Selv tror jeg ikke at departementets innovative metode hindrer et godt resultat, og de bør i alle fall få prøve. Jeg tipper for eksempel at departementet ser det som selvsagt å sørge for bred involvering av interessegrupper underveis.