1. juli presenterte Utenriksdepartementet den nye strategien for styrket utviklingspolitisk innsats for å bekjempe moderne slaveri. Endelig erkjenner en offisiell strategi at moderne slaveri er et komplekst problem, som krever en felles innsats fra flere aktører. Dette inkluderer flere faktorer i forbindelse med tvangsarbeid, de groveste former for barnearbeid, tvangsekteskap og menneskehandel.

Likevel feiler den i å gjenspeile omfanget og kompleksiteten i de strategiske grepene.

Strategien har en god bruk av begrepet moderne slaveri – noe som har vært ekstremt etterlengtet over lang tid. Det er på høy tid at dette begrepet defineres i praksis. Moderne slaveri innebærer ulike former for utnyttelse som menneskehandel, tvangsarbeid, gjeldsarbeid, de groveste former for barnearbeid og tvangsekteskap. Problemet er at dette ikke er en juridisk betegnelse. Det er høyst nødvendig med en juridisk definisjon med tilsvarende rettsrammer som samsvarer med de moderne formene av slaveri som finner sted på et nasjonalt og internasjonalt plan.

Utenriksdepartementet erkjenner kompleksiteten og utbredelsen av moderne slaveri ved å sette søkelys på felles drivere med flere typer utnyttelse som barnearbeid, tvangsarbeid, menneskehandel og tvangsekteskap etc. Derimot er det i hovedsak presentert generelle tiltak i sin helhet heller enn å spesifisere tiltak for de forskjellige typer utnyttelse. Dette er problematisk da det er et behov for spesifikke, effektive og transnasjonale tiltak for forskjellige former av moderne slaveri. Dette inkluderer, men er ikke begrenset til: menneskehandel, tvangsarbeid, barnearbeid, tvangsekteskap, rekrutering og bruk av barnesoldater i væpnede konflikter.

Utenriksdepartementet argumenterer for en helhetlig strategi, men jeg frykter dette vil svekke innvirkningen. En generalisert tilnærming vil ikke treffe de mest sårbare ofrene for moderne former for slaveri. Det er behov for tydelige, juridiske og inngripende tiltak som samsvarer med kompleksiteten av moderne former for slaveri. Strategien erkjenner kompleksiteten og omfanget av problemet, men feiler til å videreformidle den samme kompleksiteten og omfanget i de strategiske grepene som er lagt fram.

Videre fastslår den at moderne slaveri er mer omfattende i andre land, men at vi kan se tilfeller av moderne slaveri i «alle land og i nesten alle sektorer». Strategien navngir utvinningsindustrien, byggebransjen, produksjon, landbruk, fiskeri og husarbeid som høyrisiko innen moderne slaveri. Den lykkes i å sette lys på kjønn og likestilling som en egen faktor i moderne slaveri, samt årsakene til at kvinner og jenter er spesielt utsatt for disse typer utnyttelse. Videre nyanserer de dette med å sette lys på menn som offer i anleggsvirksomhet, fiskeri, gruvedrift, landbruk og produksjon. Uavhengig er barn den mest sårbare gruppen. «Et av fire ofre for moderne slaveri er barn». Hvor rekrutering og bruk av barn i væpnet konflikt er utbredt.

Strategien presenterer internasjonale forpliktelser og konstaterer at «Internasjonale rettsrammer som forplikter stater på dette området, er i stor grad allerede på plass.» I den sammenheng viser de til Slaverikonvensjonen av 25. september 1926 samt den supplerende tilleggskonvensjonen om avskaffelse av slaveri, slavehandel og forhold og fremgangsmåter beslektet med slaveri av 1956. Det er kritikkverdig at de argumenterer for tilstedeværelsen av internasjonale rettsrammer basert på konvensjoner fra 1926 og 1956. Begrepet slaveri fra disse konvensjonene er utdatert. Internasjonale rettsrammer innen moderne slaveri er på ingen måte på plass, og her er det en stor juridisk mangel på lovverk som samsvarer med moderne former for slaveri i praksis. 

Det skal gis ros der ros kan gis, og det settes virkelig stor pris på bruken av begrepet moderne slaveri i denne strategien. Det er mange gode aspekt som er et steg i riktig retning, likevel gjenstår moderne slaveri som en ikke-juridisk betegnelse. Det kritikkverdig at strategien feiler å spesifisere tiltak og beredskap i en slik omfattende strategi. De generelle grepene presentert av Utenriksdepartementet fordeles i tre kategorier: umiddelbar innsats i kjølvannet av covid-19, langsiktig internasjonal innsats for å motvirke drivkrefter og styrke responsen, samt tette kunnskapshull. Disse grepene er kortsiktige og langsiktige grep som skal supplere og overlappe hverandre. Men vil noen av grepene ha noe for seg i generell forstand – uten å gå i roten og detaljer av moderne former for slaveri? Det gjenstår å se, og jeg ser frem til å følge de grepene som settes i kraft.

Kilde: