En lite påaktet lovendring fra i fjor er nå iferd med å settes ut i livet: Det er oppfølgningen av nytt kap 6A i stiftelsesloven om at kommunale boligstiftelser skal oppløses, og kapital og eiendeler overføres til den kommune som opprettet den. Det skal ikke betales erstatning som ved annen ekspropriasjon, fordi det ikke lenger er noen å betale til – stiftelsen er jo opphørt (!).

Rett24 omtalte forslaget her: Mener regjeringens forslag om å oppheve kommunale stiftelser bryter Grunnloven

Karl Arne Utgård kommenterte endringen her: Endringa i stiftelseslova må skje mot «full erstatning»

Reformen har etter hvert vakt oppsikt og motstand. Styret i Trondheim kommunes boligstiftelse har protestert mot både resultatet – ekspropriasjon uten vederlag – og fremgangsmåten. Denne saken ligger nå til behandling hos Stiftelsestilsynet.

Radikalt brudd

Bestemmelsen innebærer et radikalt brudd med tidligere sikker rett: Når en stiftelse først er opprettet, har giveren ikke lenger eiendomsrett til stiftelsens midler. De tilhører stiftelsen selv, og forvaltes av dens styre under offentlig kontroll av Lotteri- og Stiftelsestilsynet. Et forsøk på å forsyne seg fra oppretterens side, vil bli strengt straffet.

At denne lovendringen stort sett gikk under radaren da den ble vedtatt, kan man undre seg over. Med ett slag er spillereglene for den frivillige tredje sektor endret og betydelig usikkerhet skapt. Lovendringen hevdes riktignok å være et snevert spesialtilfelle. Det heter at det dreier seg om midler som i sin tid er overført fra kommunen, at kommunen har et sosialt ansvar for boligpolitikken.

Rent faktisk er dette bare i liten grad riktig: Verdiene i dagens kommunale boligstiftelser er først og fremst et resultat av finansiering fra Husbanken, leieinnbetalinger og generell verdistigning i eiendomsmarkedet. Ved «tilbakeføringen»  får kommunene verdier de tidligere ikke har eid.

Ensidig ekspropriasjon

Heller ikke argumentet om kommunalt ansvar for boligpolitikken er særlig sterkt:  Dersom kommunale boligstiftelser driver bra, løses jo et kommunalt ansvar – tilstrekkelig med boliger – uten at kommunale budsjetter belastes på ny.

Enda verre er konsekvensene: At noe hevdes å være et spesialtilfelle, er et kjent knep for å få til varige endringer og svekkelser av generelle etablerte rettsvern. Politikerne er allerede i gang med et nytt initiativ for å få kloa i boligstiftelser opprettet av både kommuner og borettslag. Ingen vet hvor dette vil stoppe.

Begrunnelsen er videre farlig fordi den er helt generisk og lett kan overføres til andre samfunnsområder. I vårt land er alle deler av samfunnet del av et eller annet offentlig «politikkområde». Stiftelser som driver i en sektor der det offentlige også er engasjert, står laglig til for hugg. At f.eks. et privat museum lett kan anføres å bli bedre tjent med å overføres til det offentlige pga «samordning av kulturpolitikken» og overordnet finansiering av museumssektoren, vil nok mange byråkrater se for seg som en god løsning. Det samme gjelder for eksempel private skoler.

Hovedspørsmålet er nå er om ensidig ekspropriasjon av kommunale boligstiftelser uten erstatning vil stå seg i forhold til grunnloven og Norges internasjonale forpliktelser. Argumentasjonen i forarbeidene er ikke overbevisende.

Paradoks

En ekstra snedig del av endringen, er at loven fjerner rettssubjektet kommunal boligstiftelse, slik at det ikke står igjen et rettssubjekt som kan gjøre gjeldende krav på ekspropriasjonserstatning. Det er å håpe at de styrene som derved også fjernes, ikke gir seg så lett. De må ha rettslig interesse og plikt til å hevde stiftelsens interesser gjennom rettslige skritt. Også brukerne av stiftelsenes tjenester – de som leier bolig der – må ha rettslig interesse i å bestride reformen. Et så sterkt inngrep i eiendom i frivillig sektor – ensidig tilegnelse uten betaling – må undergis rettslig behandling før siste ord er sagt.

Et paradoks var at Rødt, MDG og SV mente at reformen ikke kunne gjennomføres før brukerne var hørt, mens Høyre, Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Senterpartiet trumfet reformen gjennom. Det kan skyldes at det er disse partiene som gjerne har budsjettansvar i norske kommuner og i staten, og som nok kan synes at gratis tilføring av eiendeler kan gi fristende budsjetttilskudd. Det understreker i så fall i seg selv behovet for rettslig kontroll med lov og prosess.