4. november starter behandlingen av klimasøksmålet i Høyesterett. Saken startet sin ferd mot plenum i Oslo tingrett i 2017, med Greenpeace i spissen. Kort oppsummert er hovedanførselen at videre tildeling av leteområder på norsk sokkel i strid med Grunnloven § 112, miljøparagrafen. Konkret er det blitt lagt ned påstand om at vedtaket i 23. konsesjonsrunde, fra sommeren 2016, er ugyldig.

Søksmålet har så langt ikke ført frem, verken i tingretten eller lagmannsretten, men lignende klimasaker er blitt ført i flere andre land de siste årene. Ikke minst vakte det oppsikt da Nederlands Høyesterett i fjor konkluderte med at EMK forplikter Nederland til å kutte CO2-utslippene kraftig.

Les mer om anførslene her

Acer-saken

Som om ikke én stor plenumssak om fundamentale forfatningsrettslige spørsmål var nok, besluttet så Høyesterett sist uke at også Acer-saken må behandles i plenum. Denne saken har tråklet seg opp til Høyesterett i langt høyere fart enn klimasaken. Det er ikke mer enn et år siden denne var i Oslo tingrett, og kjernen er Nei til EUs påstand om at et stortingsvedtak er ugyldig. Nei til EU mener vedtaket om tilslutning til EUs energipakke III skulle vært fattet med 3/4 flertall. Stortinget mente derimot at alminnelig flertall var nok.

Les mer om Acer-anførslene her

I likhet med klimasaken, har saksøkerne så langt tapt i begge instanser. Men i Borgarting lagmannsrett satte dommerne likevel døren på gløtt for en potensiell prinsippseier. Dette gjelder spørsmålet om det såkalte Maastricht-unntaket. Navnet stammer fra en dansk høyesterettsdom fra 1996, som åpnet for abstrakt grunnlovskontroll i unntakstilfeller. Tingretten avviste at vi har noe slikt i Norsk konstitusjon, men lagmannsretten var slett ikke like avvisende. Lagmannsretten benyttet imidlertid privilegiet til ikke å ta endelig stilling, ettersom retten mente det uansett ikke fikk betydning for utfallet.

Tilfeldig sammenfall

Når saken nå kommer til plenum, derimot, så blir det ikke hoppet bukk. Tvert imot blir dette spørsmålet, som opprinnelig var en mindre del av saken, nå selve midtpunktet. Det forteller regjeringsadvokat Fredrik Sejersted, som selv skal prosedere begge sakene på vegne av staten.

– Prinsipielt er det spørsmål om man skal innføre en ny form for abstrakt grunnlovskontroll i norsk rett, og det går rett til kjernen av Høyesteretts rolle, og forholdet mellom domstolene og Stortinget. Derfor er saken henvist til plenum.  

Han mener det er flere fellestrekk mellom de to sakene, men at det er tilfeldig at de kommer på én gang.

– At det kommer to slike plenumssaker om konstitusjonelle spørsmål i løpet av et par måneder, er i seg selv ekstraordinært. Det er for så vidt et sammenfall. Det er to helt forskjellige saker, som har kommet opp uavhengig av hverandre, og det er tilfeldig at de har nådd Høyesterett på samme tid. Faktum er forskjellig, og de gjelder ulike grunnlovsspørsmål. Men samtidig er det også interessante fellestrekk. Begge sakene er reist av interesseorganisasjoner, som søker rettslige løsninger på spørsmål som til nå ikke har vært avgjort av domstolene, men gjennom politiske prosesser. Begge sakene gjelder dessuten først og fremst norsk grunnlovsjuss, ikke tolking av EMK eller andre internasjonale traktater, som ofte har vært tema i den senere tid. Og begge sakene reiser grunnleggende spørsmål om hva Høyesteretts rolle skal være, og om forholdet mellom statsmaktene – i første rekke mellom Stortinget og domstolene, sier Sejersted.

Sju rettsdager klima

Acer-saken vil ikke bli behandlet før på nyåret, etter alt å dømme i januar. Klimasaken, derimot, er nå ganske rundt hjørnet, og det er satt av hele sju dager til plenumsforhandlingene, fra 4. november. Saksøkerne i klimasaken er, foruten Greenpeace, Besteforeldrenes Klimaaksjon, Natur og Ungdom og Naturvernforbundet. Temaet er altså i hvilken grad man kan utlede individuelle rettigheten av miljøparagrafen i Grunnloven § 112, og hvor langt disse rettighetene i så fall binder staten. I tillegg berører den også EMK, og enkelte mer forvaltningsrettslige elementer.  

– Men det rettslig mest prinsipielle er tolkingen av «miljøparagrafen» i § 112, og det er nok derfor vi skal i plenum. Dette er en paragraf som først ble vedtatt i 1992, og lett revidert i 2014, men som til nå har vært lite påberopt for domstolene. Den har en generell og ganske abstrakt ordlyd, som tilsynelatende favner vidt, men samtidig er det ut fra rettskildene usikkert og omstridt hvor langt den fra grunnlovgivers side var ment å legge rettslige bindinger på Storting og regjering. Det er dette Høyesterett nå skal vurdere. De inviteres til å bestemme hvilket innhold § 112 skal ha, for å si det slik, sier Sejersted.

Fra statens side ser man dette først og fremst som en sak om maktfordeling, om det konstitusjonelle forholdet mellom Storting, regjering og domstolene, mens for saksøkerne handler det om å sikre individuelle rettigheter, og kanskje en mer bokstavtro tolkning av paragrafens ordlyd, som er: «Enhver har rett til et miljø som sikrer helsen, og til en natur der produksjonsevne og mangfold bevares.»

Saksøkerne representeres av advokatene Cathrine Hambro og Emanuel Feinberg. Hambro kommenterte i januar parallellen til den nederlandske klimadommen her på Rett24. Hun påpekte da blant annet at mye av de underliggende klimafakta som påberopes, samt internasjonal rett og internasjonale miljørettslige prinsipper, er de samme i den norske saken, som i den nederlandske.

Hele hennes kronikk kan du lese her.

Borgartings klimadom finner du her.