Torsdag omtalte Rett24 en dom fra Oslo tingrett, der kommunen ble dømt til å betale erstatning fordi barnevernet ikke hadde gått til omsorgsovertakelse.
«Etter rettens vurdering burde barneverntjenesten allerede tidlig på 2000-tallet ha besluttet omsorgsovertakelse. Forholdene i hjemmet til saksøkerne var så alvorlige at det må anses uaktsomt å ikke tilby andre tiltak enn samtaler, råd og veiledning», heter det i dommen Oslo tingrett.
Tingretten konstaterer at kommunen forsøkte med hjelpetiltak og samarbeid med foreldrene, men at dette hadde «ingen som helst virkning i positiv retning for omsorgssituasjonen for disse barna».
Interessekonflikt
Barneombud Inga Bejer Engh har tidligere pekt på hvordan manglende ressurser og kompetanse i barnevernet kan gå ut over felleskapets evne til å beskytte barn mot omsorgssvikt. Hun mener dommen illustrerer en potensiell interessekonflikt mellom foreldre og barn i slike saker.
– Denne saken, sett i sammenheng med de siste dommene fra EMD, viser hvor kompliserte barnevernssakene er. Den viser med all tydelighet hvordan barnets interesser kan være i konflikt med foreldrenes interesser i disse sakene. Det er derfor viktig at alle som skal avgjøre barnevernssaker har god og oppdatert kompetanse på barns utvikling. Dette innebærer solid kunnskap om hva omsorgssvikt gjør med barn og hvilke reaksjoner det kan gi hos barnet. Denne kompetansen må brukes til å gjøre gode analyser av barnets beste, og danne grunnlaget for gode begrunnelser i de avgjørelsene som fattes hos barneverntjenesten, i fylkesnemnder og domstolen, sier Engh.
Barnet i bakgrunnen
Avgjørelsen fra Oslo tingrett kommer samtidig som norsk barnevern har fått kritikk fra EMD for hvordan staten for fort legger til grunn at omsorgsovertakelser vil bli varige. I en analyse som ble publisert på Jurudika torsdag, skriver professor og dekan ved juridisk fakultet i Bergen, Karl Harald Søvig, at korrigeringen fra EMDs side, etter hans skjønn, er treffende.
Søvig kritiserer samtidig EMD for at barna, etter hans syn, er kommet i bakgrunnen, og peker på at EMD aldri møter barna som er involvert:
«Etter å ha lest dommene, sitter jeg igjen med et inntrykk av at hensynet til barna er kommet noe i bakgrunnen. EMD viser til barnets beste, men spørsmålet er om barns beste gjennomsyrer dommene på en slik måte at en kan si at barnets beste er løftet i forgrunnen. I K.O. og V.M. skriver EMD at samværet må utvides mest mulig, uten å utsette barnet for en uforholdsmessig byrde («undue hardship»). Jeg er usikker på om EMD her pålegger barn en for stor belastning. Samvær etter omsorgsovertakelse skal ifølge EMD beskytte, styrke og utvikle familiebåndene, og etter mitt syn er de to siste målsetningene ikke innen rekkevidde, selv ved omfattende samvær.»
Søvig skriver at selv om EMD kan korrigere kursen på enkeltområder, må de grunnleggende diskusjonene om systemets innretning tas nasjonalt.
