– Dommen er et vesentlig bidrag til større rettssikkerhet

Trygdesaken har satt domstolenes forhold til gyldigheten forvaltningsvedtak høyt på dagsorden. Nå har Høyesterett på kort tid kommet med to avgjørelser som gir domstolene en oppskrift på hvordan de skal forholde seg til problemstillingen. Riktignok gjelder ingen av dem trygdespørsmål, men den underliggende problemstillingen er den samme: I hvilken grad må domstolene prejudisielt ta stilling til forvaltningsvedtakets gyldighet, dersom en person er tiltalt for å bryte vedtaket?

De to sakene som er avgjort, gjelder begge brudd på vedtak om innreiseforbud. Å bryte et slikt vedtak er straffbart etter straffeloven, men i begge sakene har forsvarer anført at vedtaket var ugyldig.

Rett24 omtalte den første av sakene før jul. Dette gjaldt et spørsmål om varetektsfengsling. Høyesterett opphevet her en fengsling fordi lagmannsretten ikke prejudisielt hadde tatt stilling til om innreiseforbudet var ugyldig, slik forsvarer hadde anført.

Beviskravet

Den andre saken som er avgjort, gjelder en straffedom avsagt av Borgarting i august. Også her anførte forsvarer at det underliggende vedtaket om innreiseforbud var ugyldig, og at det derfor ikke var grunnlag for å idømme straff for brudd på vedtaket. Høyesterett mener det ikke er tvilsomt at domstolene har plikt til å prøve gyldigheten av det underliggende vedtaket, og skisserer deretter retningslinjene for hvordan dette skal gjøres. Et sentralt spørsmål var om det skal legges strafferettslige eller sivilrettslige beviskrav til grunn. Førstvoterende Bergljot Webster skriver:

«Etter mitt syn må de samme beviskravene gjelde når gyldigheten av et forvaltningsvedtak prøves i en straffesak, som i en sivil sak. En annen løsning kunne medføre forskjellig utfall i straffesaken og den sivile saken, slik at et gyldig forvaltningsvedtak straffritt vil kunne neglisjeres. Et slikt utfall fremstår systemfremmed og har ikke støtte i rettskildene. Generelt bør derfor domstolenes prejudisielle prøving av forvaltningsvedtaks gyldighet i straffesaker skje på samme måte og følge de samme prinsippene som ved et sivilt søksmål om gyldigheten.»

I den konkrete prøvingen av det aktuelle innreiseforbudet, konkluderer Høyesterett deretter med at vedtaket var gyldig, og den fellende dommen fra Borgarting blir dermed opprettholdt. Vedtaket om innreiseforbud var begrunnet i gjentatte straffbare forhold, og den nå rettskraftige dommen lød på ett år og én måneds fengsel.

Straffbarhetsvilkår

Forsvarer Bendik Falch-Koslung mener dommen gir viktige avklaringer om den prejudisielle prøvingen.

– Vedtakets gyldighet er et straffbarhetsvilkår. Prøvingen skal da være like inngående som i en sivil sak, og den må være like grundig som for de øvrige straffbarhetsvilkårene. På disse punktene er jeg helt enig med Høyesterett, og godt fornøyd med dommen, sier Falch-Koslung. Han påpeker samtidig at Høyesterett legger til grunn beviskravet alminnelig sannsynlighetsovervekt for at et av straffbarhetsvilkårene foreligger.

– Et så lavt beviskrav gjelder ikke for noen andre straffbarhetsvilkår. Slik jeg ser det har løsningen, alminnelig strafferettslig beviskrav, som jeg mener ankeutvalget gikk inn for i kjennelsen fra desember i år, de beste grunner for seg, sier Falch-Koslung.

– Svært viktig

Professor Terje Einarsen ved UiB mener dommen er prinsipielt svært viktig.

– Dommen har betydning utover straff for brudd på et innreiseforbud etter utvisning, og også utenfor utlendingsrettens område. I korthet sier Høyesterett at domstolene skal prøve forvaltningsvedtakets gyldighet i samme utstrekning i en straffesak, som i en sivil sak om vedtakets gyldighet. Dommen er dermed et vesentlig bidrag til større rettssikkerhet i mange straffesaker. I noen saker vil det naturligvis medføre en mer omfattende behandling av straffesaken i domstolene. Rettssikkerhet koster. Men samtidig viser Høyesterett i dommen selv at en slik prøving er fullt håndterbar, sier Einarsen.

Også han påpeker at Høyesterett stiller mindre krav til prøvingen i fengslingssaker.

– Det er begrunnet i at det er forskjell på omfanget av bevisføringen i behandlingen av fengslingssaker og under hovedforhandling i selve straffesaken. Etter min mening er dette en fornuftig sondring. Det er dermed også avklart at domstolene i en fengslingssak etter straffeprosessloven skal prøve prejudisielt om det underliggende forvaltningsvedtaket er gyldig – men altså med noe mindre prøvingsintensitet enn i straffesaken.

Internering

Einarsen mener det fortsatt gjenstår et spørsmål om prøvingsomfanget ved internering etter utlendingsloven.

– Selv om det i loven er åpnet for at pågripelse og internering kan skje også under behandlingen av en sak, bør ikke det være avgjørende når det først foreligger et vedtak som i prinsippet kan prøves etter samme prøvingsnorm som i fengslingssaker etter straffeprosessloven. Eller eventuelt i enda noe mindre omfang. Det er nemlig klart at enkelte slike vedtak som fører til unndragelsesfare, vil være uriktige, og dermed kan ha fremprovosert en unndragelsesfare som ellers ikke ville ha foreligget. At noe ikke stemmer i vedtaket, vil en advokat kunne oppdage eller få sterk mistanke om. Da strider det etter min mening mot rettssikkerhetshensynet at en prejudisiell prøving i domstolene ikke skal være mulig – slik Høyesterett tidligere har lagt til grunn i Rt-2014-220.

Les dommen her