– Man kommer ikke nærmere James Bond enn det

Fra kontorene på Stortorvet, med suvenirbutikk i første og utsikt til domkirken i andre, har Tor-Aksel Busch regjert riksadvokatembetet så lenge de fleste kan huske. Sleiken ligger mot høyre, slik den har ligget siden TV var svart/hvit. Gjennombruddet hans kom i 1985, da han ledet det kalde krigsoppgjøret mot Arne Treholt. Bare to år etter ble Tor-Aksel assisterende riksadvokat under Georg Fredrik Rieber-Mohn, og ti år senere overtok han embetet selv. Der er han blitt. Helt til nå.

Han uttaler det forresten med D. «Embedet».

– Jeg prøver å gripe regien sjøl.

Neste år ville lovens aldersgrense på 70 ha tvunget ham ned fra tronen. Nettopp derfor slutter han nå.

– For meg er dette viktig. Jeg gikk av da jeg ville. Veien til livsløgnen er kanskje kort, men man skal ikke kimse av livsløgner. De har vært til stor hjelp for mange.

I går ble etterfølgeren hans utnevnt av Kongen i statsråd. Etter 32 år ved Riksadvokatembetet, har Busch to uker igjen i jobben.

James Bond og Treholt

– Er det egentlig Arne Treholts fortjeneste at du ble riksadvokat?

– Det er et vanskelig spørsmål. Treholt-saken ga Lasse Qvigstad og meg muligheten til å vise hva vi var gode for, men embedet her er ingen belønning for innsatsen. Jeg kom inn i Treholt-saken som 34-åring, og det var jo et stort ansvar å gi til en så ung mann. Men jeg tenkte ikke på det et sekund den gangen. Ikke i nærheten av å tenke at jeg var for uerfaren, og det sier selvfølgelig mye om meg, sier Busch.

– Det gikk døgnet rundt. På et par år jobbet vi tilsvarende tre år ordinært. Men det ga meg innsikt i en verden jeg ikke kunne noe særlig om. Å reise til England og treffe fremtredende representanter fra MI6 var spennende for en ung kar. Vi fløy sorte helikoptre over London nattestid til hemmelige steder hvor man trente agenter. Man kommer ikke nærmere James Bond enn det, tror jeg. Amerikanerne hadde vi også kontakt med, og de var overbevist om at jeg og Qvigstad ville være tapt for denne verden, og bli politikere så snart saken var over. Men slik er det ikke i Norge.

Tor-Aksel Busch holder på ordet når han først har fått det. Trekker vokalene fra det forrige inn i det neste, og kan minne litt om en håndballspiller som intervjues i Sportsrevyen. Unødvendig selvfølgelig – for hvem tør avbryte Busch?

Ville ikke fått prisen da

Onsdag får han årets rettssikkerhetspris. Juryen berømmet hans «humane strafferettstenkning», og innsatsen med å minne «handlekraftige» politikerne om balansegangen mellom sikkerhet og frihet.

– Straff skal brukes med vett og forstand, ikke forbrukes, og ikke strengere enn nødvendig.

I mai protesterte han mot Sylvi Listhaugs forslag. Hun ville innføre danske regler med doble og firedoble straffer i utsatte områder begått av gjengmedlemmer.

– Vanligvis venter jeg på høringen, men dette syntes jeg gikk for langt. Helt unødvendig. Det pågår allerede en betydelig innsats mot gjengenes kriminalitet. Jeg vil heller ha flere etterforskere og politijurister.

De senere år har riksadvokaten manet til moderasjon, og dermed skapt inntrykket av at han er en liberal riksadvokat. Men slik har det ikke alltid vært. På 80- og 90-tallet var han bekymret for det motsatte.

– Det var et misforhold i straffenivået på den tiden, forklarer han. Særlig for drap, blind vold, vinning og overgrep.

Busch ba Stortinget om straffeskjerpelser, og ble hørt. Men nå mener han det rekker. Straffene er høye nok.

– Mediemessig er det mye lettere å advare mot straffeskjerpelser enn å jobbe for. Jeg ville ikke fått rettssikkerhetsprisen på den tiden jeg jobbet for høyere straff.

Ble flau på juristenes vegne

– Straffesaker mot offentlige tjenestemenn og aktører i strafferettspleien blir stadig vanligere. Ser vi en tendens til økt korrupsjon?

Han gjør en grimase og knyter armene over det hvite skjortebrystet.

– Jeg begynner et litt annet sted, svarer Tor-Aksel.

Han gjør gjerne det – begynner der han mener det er riktig å begynne. Også beklager han seg etterpå for at han høres ut som Morten Harket.

– Morten Harket svarer jo heller aldri på spørsmål. Han er ofte ute på de store vidder, og jeg føler nå at jeg går i hans spor.

Men altså, til stedet hvor Tor-Aksel mener vi må begynne, nemlig 80-tallet. På den tiden utredet nemlig Sverige nye korrupsjonsbestemmelser, og svenskene tok turen til Norge for å lære om hvordan vi hadde det. Her møtte de en ung statsadvokat fra Indre Østfold med overdreven tro på det norske samfunnet.

– Vi forklarte dem at Norge var et veldig gjennomsiktig land, med høy etisk standard. At korrupsjon i offentlig sektor var nærmest ikke-eksisterende. Jeg ville ordlagt meg helt annerledes i dag. Så ja, det er mer korrupsjon i dag enn før, sier han omsider.

– Dels fordi det avdekkes mer, og dels fordi vi har fått et endimensjonalt lykkesamfunn. Et samfunn der vellykkethet er lik mye penger. Og i samfunn som preges av den type verdier...

– Det er nok kortere vei i dag enn før, til de som griper mulighetene for kortsiktig økonomisk vinning, for derigjennom å få bekreftet sin egen lykke og vellykkethet.

– Det pågår flere straffesaker hvor advokater står tiltalt. Er du bekymret for utviklingen?

– Ja, vi snakker litt om det her. Vi fanger jo blant annet opp en del gjennom kommunikasjonskontroll, og jeg har fått avspilt eksempler som har gjort meg både ille til mote og flau på juristenes vegne. Vi ser tendenser som ikke er bra for rettsstaten.

Som eksempel viser han til saken som pågår i Tromsø. To advokater står tiltalt for organisert narkotikakriminalitet.

– Det var til ettertanke å sette navnet sitt under en slik tiltale. De har krav på å bli bedømt som uskyldige inntil dommen faller, men tiltale er nå utferdiget.

Han tror også det foregår mer klientnapping nå enn før.

– Konkurransen om de offentlige kronene er blitt hardere. Da jeg begynte i denne bransjen var forsvarerne en nokså homogen gruppe, som jeg tror var fremmed for avansert klientnapping. Slik er det ikke lenger.

– Min forgjenger Dorenfeldt var en fargerik type, og kalte de såkalte stjerneforsvarerne "The Glamour Boys". Jeg vet ikke hvilket navn han ville ha brukt om enkelte i dag, og der får vi vel la dette ligge.

– 1. november blir du arbeidsløs. Hva skal du da?

– Jeg vet ikke riktig hva hverdagen vil bringe. Det sies at pensjonister må gjennom to ting: vedhogst og slektsforskning. Det ene har jeg allerede dekket, og det andre har jeg ikke tenkt å begynne med.

– Det har vært et hektisk liv. Krevende. Jeg synes jeg har hatt mye arbeidsglede, og i hvert fall en viss arbeidskraft, og sånn sett blir dette en dramatisk endring etter nesten 44 år.

– Men jeg har en liten gård. 170 mål omtrent, med korn og skog, som jeg kan holde meg i aktivitet på.

Best med motorsag

Han påstår å være verdens beste riksadvokat med motorsag. Antakelig også den eneste. Og en gang var statistikken nær ved å bli enda dystrere.

– Jeg skar meg ved håndleddet, og blodet veltet ut. Trodde jeg kom til å besvime og blø meg til døde, men fikk tatt meg sammen og søkt hjelp hos svigermor på over 85 som kjørte meg til legevakta.

– Alle med motorsag har noen «høl» i sagbuksa. Det er et kvalifikasjonskrav.

– Sven Ole Fagernæs sa han var redd for å bli glemt da han gikk av som regjeringsadvokat for noen år siden. Er du også redd for å bli glemt?

– Ja, på et vis. På den annen side ikke. Tiden er inne for å glemme meg nå. Jeg har gjort det jeg kunne. Nye krefter skal ta over, og minner om gammel laurbær fortrenges.

– Ingen planer om Charterfeber, Farmen eller Skal vi danse for å bevare oppmerksomheten?

– Absolutt ikke.

– Sa du opp en måned for seint? Høstjakta er allerede igang.

– Ja, med tanke på jakta gjorde jeg det. Vi får se neste høst. Rypejakta i år gikk fløyten uansett. Jeg har et vondt kne, så legen har sagt nei.

Elgjaktlaget hjemme i Askim har han ikke deltatt på tidligere, men kanskje neste år. Rådyrene har han også latt gå.

– Barna satt i vinduet om kvelden og så dem spise epler i hagen. Da kunne ikke far gå ut og skyte dem om morgenen.

– Orrfugljakta i Telemark er det flotteste, sier han. Raske skudd og stor jaktopplevelse. Han kikker ut av vinduet. Trærne mellom ham og domkirken kaster løv over trikkeskinnene.

– Noen drar til Afrika for å jakte, men jeg tar heller én dag i Telemarks heier enn tre dager på savannen.

I tillegg til evnene med motorsaga, er Tor-Aksel en av få riksadvokater i verden som daglig behandler straffesaker selv. Og det er slik han har fått respekt i etterforskningsmiljøene, der han ofte bare benevnes ved fornavn. Tor-Aksel har sett dem i kortene. Han vet hva de driver med, hva de er kapable til.

Enkel gutt fra landet

– Jeg tror også det er bra å ha litt landlig, folkelig ballast.

Selv etter over 30 år i embedet påberoper han seg å være en enkel gutt fra landet. En som helst står over de fine middagene i Oslo, og heller tar toget hjem til Askim, der de fleste vennene ikke er jurister.

En politisirene går av utenfor på gaten. Han trommer med hendene mot bordplaten. Om sju minutter må han sitte i en taxi på vei til Kripos. Barnehuset fyller 10 år.

Der hans forgjenger hadde avtale med politiet om å bli transportert i patrulje, tar Tor-Aksel taxi.

– Patruljene har viktigere oppgaver enn å kjøre meg. Det går fint med taxi også.

– Ser du fram imot ikke å behøve å prate som Morten Harket?

Han ler. Det solbrune ansiktet sprekker opp de gangene samtalen sklir ut av embedets alvor.

– Jeg tror det ligger til mitt alderssegment å bli for utfyllende i svarene. Og jeg tror jeg kommer til å prate mye etter 1. november også. Men jeg skal jobbe aktivt for ikke å bli formann i klubben Alt var bedre før.

Han knepper dressjakka. Trekker litt på det vonde beinet når han går mot vindeltrappa som leder opp til kontoret. Passerer de kvadratmeterstore gullrammene i gangen der forgjengerne hans er foreviget. Tor-Aksel må nøye seg med en mindre modell. Det er ikke plass.

– Jeg har gjort mitt. Jeg er fornøyd.

– Har du nok ved for vinteren?

– Etter at jeg ble enkemann i 2016, traff jeg en svært flott og hyggelig kvinne etter et års tid, og hun har hus på Snarøya. Vi bor veldig mye der, og på Snarøya fyrer man ikke like mye med ved som på landet, her går det i gasspeiser.