Geir Ulfstein er uenig med meg om min tenkemåte rundt løsningen av Fosensaken.
Han hevder at jeg hopper bukk over folkeretten og dens forrang, men i virkeligheten understreker jeg den «equity» og rimelighet som ligger i dens sanksjonsregler. Geir Ulfstein har selv tidligere skrevet i Rett24 om at retteplikten etter folkeretten ikke gjelder når kostnadene ved retting og det man vil oppnå fullstendig mangler proporsjonalitet.
Er ikke et rivningsoffer i milliardklassen fullstendig uproporsjonalt når det samtidig kan gis et raust vederlag som kan sikre at reindriftsnæringen fortsetter?
En slik mellomløsning, med et knippe reguleringer kombinert med vederlagserstatning, kan vel nettopp bikke forholdet innenfor grensen for folkerettstrid?
Har ikke partene en viss oppfordring til å overveie en slik løsningsmodell?
