Etter forvaltningslovens § 36 kan den som klager på et vedtak, og får medhold, få dekket sakskostnader dersom omgjøringen av vedtaket skyldes forhold som lå innenfor forvaltningens «kontroll» på det opprinnelige vedtakstidspunktet.
Hva som ligger i begrepet «kontroll» er imidlertid et lite prøvd spørsmål, og i en sak Borgarting lagmannsrett behandlet i mai kom spørsmålet på spissen. Saken gjelder en kvinne som opprinnelig hadde fått avslag på uføretrygd, men som senere fikk vedtaket omgjort i NAV Klageinstans. I denne prosessen benyttet hun advokat Olav Lægreid.
Staten mener kvinnen ikke har krav på å få dekket Lægreids regninger, ettersom omgjøringen var basert på en ny rapport, som kom inn i saken etter det opprinnelige avslaget. Dette var et forhold som etter statens syn var utenfor NAVs «kontroll».
– I forvaltningspraksis kan det synes som om bestemmelsen er tolket så strengt – i disfavør av borgerne – at forvaltningen, i mange sakstyper, gjennom hvordan den velger å saksbehandle klager og begrunne omgjøring av vedtak til gunst for borgeren, i realiteten kan styre seg unna sakskostnadsansvar i mange saker. Det er etter vårt syn i strid med både bestemmelsens ordlyd, og dens formål, uttalte Advokatforeningens leder Jon Wessel-Aas til Rett24 i juli.
Foreningen har etter dette Advokatforeningen erklært partshjelp i saken.
Har ikke krav
– Dette viser at temaet for saken er av interesse både for advokatenes mulighet til å ivareta rettssikkerheten på feltet, og for brukernes økonomiske mulighet til å benytte advokat i klagesaker for NAV, uttalte kvinnens advokat Olav Lægreid, da saken ble sluppet inn til Høyesterett.
I anken pekte han på at NAV de senere årene har avslått en stadig høyere andel av sakskostnadskravene. 14,6 prosent avslag i 2017 er senere blitt til 19,4 prosent, 23,8 prosent og senest 24,8 prosent i 2020.
I dommen Høyesterett avsa onsdag, kommer retten enstemmig til at kvinnen ikke har krav på å få dekket de aktuelle sakskostnadene. Førstvoterende Cecilie Østensen Berglund skriver:
«Dersom omgjøringen skyldes at de faktiske forholdene har endret seg etter vedtakstidspunktet, er det som hovedregel ikke grunnlag for å tilkjenne sakskostnader. Men det må gjøres unntak der forvaltningen selv hadde kontroll over de faktiske omstendighetene som ledet til det endrede vedtaket. Skyldes omgjøringen opplysninger som belyser forholdene på vedtakstidspunktet, vil en part normalt ha krav på dekning av sakskostnader dersom forvaltningen ikke har oppfylt sin utredningsplikt. »
I den konkrete saken legger Høyesterett til grunn at kvinnen ikke hadde gjennomført obligatoriske arbeidsrettede tiltak da hun fikk avslag på søknaden om uføretrygd, og at gjennomføringen av disse var en ny faktisk opplysning.
«Endringen av vedtaket til gunst etter at A hadde bragt saken til Trygderetten skyldtes dermed forhold utenfor forvaltningens kontroll, og sakskostnadene kan da ikke kreves dekket etter forvaltningsloven § 36», heter det i dommen, som du finner her.
Tror likevel på færre avslag
Jon Wessel-Aas sier at dommen ikke fikk det resultat som hverken foreningen eller den aktuelle kvinnen ønsket, men tror likevel dommen vil ha en positiv effekt.
– Vi har fått noen veldig viktige avklaringer av hva dette kontrollkravet i forvaltningsloven § 36 innebærer.
– Hvordan vil dette påvirke praksis, tror du?
– Det kan godt være at det blir færre avslag nå, nettopp fordi vi har fått en slik avklaring. I dette tilfellet er ikke forarbeidene særlig veiledende, ettersom Stortinget ikke fulgte det forslaget som lå i proposisjonen. Denne klargjøringen vil nok derfor kanskje føre til at en del avslag kanskje ikke vil stå seg. Så alt i alt er vi veldig fornøyd med en tydelig avklaring. Det har nok vært endel avslag på sakskostnader der det ikke egentlig fantes noe nytt faktum i saken, sier Wessel-Aas.
.jpg.jpeg?quality=85)