Høyesteretts ankeutvalg nektet i mars anke i den såkalte Coca-Cola-saken. Dette er har utløst en debatt om tolkningen av begrepet reisetid. Dette er en replikk på en replikk. Tidligere kronikker i denne serien er:

Karoline Moen Brunstad i Wikborg Rein skriver i sin replikk på min kommentar om Coca-Cola saken at den ansatte ofte vil ha «tilstrekkelig frihet» til at reisen «ikke kan anses som arbeidstid».

Videre skriver hun:

«Selv om man naturlig nok er pålagt en rekke begrensninger på en lengre flyreise vil arbeidstaker fritt kunne lese, se filmer, sove osv., og dermed beskjeftige seg med egne interesser. Så lenge arbeidstaker da ikke faktisk utfører møteforberedelser eller annet arbeid på reisen, vil reisetiden ikke være arbeidstid.»

Dette er jeg ikke enig i. Dersom arbeidstakeren utfører en tjenestereise som er en nødvendig forutsetning for at vedkommende skal opprettholde sine forpliktelser i arbeidsforholdet, er min klare oppfatning at transporttiden skal klassifiseres som arbeidstid. Dette uavhengig av om arbeidstakeren kan lese, se filmer eller sove på tjenestereisen. Standpunktet har rettskildemessig forankring i praksis fra EU/ EFTA-domstolen og Høyesterett, hvor det verken er handlefriheten og/eller intensiteten – men begrensningene som arbeidstakeren blir pålagt ved å reise – som er av avgjørende betydning.

Jeg viser i denne forbindelse til EU-domstolens avgjørelse i sak C/266 (Tyco) premiss 43, hvor det ble presisert at arbeidstakernes arbeidstid ikke kunne begrenses til det aktive arbeidet. Et tilsvarende synspunkt ble lagt til grunn av Høyesterett i HR-2018-1036-A (Thue) premiss 58, hvor det ble påpekt at intensiteten i arbeidet ikke får noen betydning for om en reise skal klassifiseres som arbeidstid. Dette fordi arbeidstakeren under den nødvendige reisetiden ikke «fritt og uavbrutt kan forlate arbeidsmiljøet og beskjeftige seg med egne interesser».

Selv om belastningen for arbeidstakeren presumptivt vil være mindre dersom man kjører bil enn fly, gjør de samme hensynene seg gjeldende. Jeg viser i denne forbindelse til EU-domstolens avgjørelse i sak C-151/02 (Jaeger), hvor en lege på et sykehus hadde adgang til å sove i periodene vedkommende ikke var tilkalt til arbeid. Selv om legen kunne hvile, kom EU-domstolen til at hele vakttjenesten skulle anses som arbeidstid. Dette fordi legen ble pålagt fysisk tilstedeværelse på arbeidsstedet, som begrenset hans personlige handlefrihet. Utover pålegget om å være på det sted arbeidsgiveren hadde angitt, forelå det følgelig ingen plikt om aktivt arbeid, slik Brunstad hevder er av avgjørende betydning.  

Dersom man legger Brunstad sin tilnærming til grunn, vil arbeidsgiver i kraft av styringsretten kunne pålegge de ansatte å reise på sin fritid uten at transporttiden klassifiseres som arbeidstid. Et slikt standpunkt strider mot den ansattes rett til selvbestemmelse i arbeidsfri periode, samt mot hovedformålet med arbeidstidsbestemmelsene, som er å hindre at arbeidstakerne ikke utsettes for unødige helsemessige og sosiale belastninger, jf. NOU 2016:1 s. 27.

Dersom reisene ikke anses som arbeidstid, vil disse i praksis kunne gå på bekostning av arbeidstakerens mulighet til å benytte tiden til egne formål før ny arbeidsøkt påbegynnes og hviletiden vil være vesentlig innskrenket. Domstolene er i denne sammenheng klare på at nødvendig tid som benyttes på en tjenestereise skal inkluderes i begrepet arbeidstid. Dette fordi hensynet til arbeidstakerens helse- og sikkerhet ikke skal underordnes økonomiske betraktninger, jf. sak C-266/14 (Tyco) premiss 41 og sak E-19/16 (Thue) premiss 81. Samlet sett sender dette et signal om at arbeidstakers behov for hvile og fritid nyter et sterkt vern i nyere rettspraksis, og at arbeidsgiver ikke kan pålegge de ansatte å foreta tjenestereiser utelukkende av hensyn til lojalitet.