Aurstad Maskinutleige-saken og overleveringskravet i konkurs

I fjor høst klargjorde Høyesterett at en løsørekjøper som ikke har fått salgstingen overlevert, i utgangspunktet bare får dividende i selgerens konkursbo (HR-2021-2248-A). Dette gjaldt uansett at selgeren skulle leie tingene fra kjøperen etterpå og det var upraktisk å flytte dem (store anleggsmaskiner).

Les: DLA Piper tapte ansvarssak i Høyesterett – risikerer millionerstatning

Nå kreves det at dommen må oppheves på grunn av inhabilitet hos en av dommerne. Vi vil da gjerne peke på deler av Høyesteretts begrunnelse som med fordel kan utvikles i en eventuell neste prøving.

Det er bred enighet om at boet må beskyttes mot at noen får særrettigheter i skyldneres eiendeler ved å påstå at de har kjøpt eiendelen av debitor før konkursen. Kreditorene skal likebehandles. Overleveringskravet skal gjøre det vanskeligere å fabrikkere slike kjøpsavtaler i etterhånd. Kjøpsavtaler som ikke har satt spor ved overlevering kan ikke begrunne en særrett i konkurs – med mindre boet ser seg tjent med avtalen. Dette kan ramme hardt, men er velbegrunnet.

Det ville være forbausende om Høyesterett helt forkastet dette overleveringskravet. Spørsmålet er om det skal gjelde et absolutt overleveringskrav ved salg og tilbakeleie. I Norge har overleverinskravet, som Høyesterett peker på, allerede mange unntak. Vi har ingen sterke meninger om hva Høyesterett bør komme til, men har meninger om hva man bør innom på veien.

Europeisk praksis

Det første som slår oss, er at Høyesterett ikke ser hen til fremmed rett. Å beskytte et konkursbo mot svikaktige påstander om at eiendeler er kjøpt før konkursen, er ikke noe særnorsk problem. Har andre land sett det som nødvendig å ha strenge regler for å bekjempe dette?

Mange land har et overleveringskrav for at løsørekjøp skal stå seg i konkurs, men mange klarer seg uten eller har f.eks. registering som alternativ rettsvernakt (f.eks. Tyskland). Danmark og Finland har overleveringskrav for pant, men ikke for kjøp. Sverige har et overleveringskrav, men det kan diskuteres om svensk rettspraksis, i alle fall siden 1995, gjør at kravet varierer med forholdene i en slik grad at det kan betegnes som mer eller mindre absolutt enn i Norge.

I Sverige er for øvrig overleveringskravet avskaffet i forbrukerkjøp, men et lovforslag om å endre den alminnelige hovedregelen blir ikke fulgt opp, blant annet på grunn av mangler i analysen som er gjort av lovgiver. Kanskje disse landene har sett noe vi ikke har sett?

Paven

For det andre har Høyesterett vært mer katolske enn paven ved anvendelsen av overleveringskravet, og dette trenger en nærmere begrunnelse. For lovfestede registreringskrav er det tradisjon for at konkursbo kan påberope seg dem selv om det bevislig ikke foreligger kreditorsvik. En henviser gjerne til behovet for klare regler.

I dette tilfellet dreide det seg om en ulovfestet regel som først  ble klargjort ved Høyesteretts dom, og Høyesterett sier selv at reglen trenger ytterligere avklaring. Da er det forbausende at den anvendes selv om det synes klart at kjøpsavtalen var inngått før konkursen. Behovet for klare regler kan iallfall ikke begrunne anvendelsen av overleveringsregelen i slike tilfeller.

Den beste begrunnelsen må nok være at siden kjøperen nå oftest kan ta sikringspant (i dette tilfellet etter pantel. § 3-8) for å kunne betale uten hensyn til overlevering, og bør hen heller gjøre det enn å stole på at det ikke gjelder et overleveringskrav.

Undergraving

Det tredje vi gjerne skulle hørt mer om fra Høyesterett, er forholdet mellom overleveringskravet ved pant og ved kjøp. Håndpantregelen i pantel. § 3-2 krever klart nok overlevering for at pantet skal stå seg i pantsetterens konkurs, og Høyesterett viser til dette. Men spiller det virkelig ingen rolle at et av formålene med håndpantregelen er å gjøre pantsettelse vanskelig, slik at det skal bli noe igjen i boet til usikrede krav? At man på tilsvarende måte skal gjøre kjøp vanskelig, er det visst ingen som hevder; tvert imot. Det er ikke noen god parallell mellom håndpant og kjøp her.

Et fjerde punktet vi gjerne skulle sett klargjort, er «kredittmomentet» i interesselæren. Det er prisverdig at Høyesterett (obiter) klargjør at interesselæren er gjeldende rett, slik at en løsørekjøper trygt kan betale om tingen er klar til avhenting. Men det er enighet om at dette ikke gjelder når betalingen har preg av et lån (kreditt) til selgeren, for da ville jo kjøperens særrett til salgstingen være i strid med håndpantregelen. Det er imidlertid uklart hva som skal regnes som lån (kreditt) i denne sammenhengen, spesielt etter dommen.

Flertallet sier (i avsnitt 58) at «dersom selger har gjort det han skal og både kan og vil levere, har han krav på betaling, og betaling før levering kan i disse tilfellene ikke likestilles med en kredittytelse». Dette må vel si at en kjøper alltid kan gi lån (kreditt) til en selger med særrett i salgstingen så lenge den er klar til levering og lånet kalles forskuddsbetaling; lånet kan jo i disse tilfellene ifølge Høyesterett ikke likestilles med en kredittytelse. Dette ville være en voldsom undergraving av håndpantregelen, og det er trolig ikke det Høyesterett har ment. Det ville derfor være fint om Høyesterett ga veiledning her.

Det ville vel være galt å håpe på en nye omgang i Høyesterett i denne saken. Men blir det en ny omgang, gir den store muligheter til ytterligere avklaringer – om overleveringskravet ved salg og tilbakeleie overlever.