I flere år er det blitt lagt press på regjeringen om å offentliggjøre en interdepartemental rapport om trygdeeksport fra 2014. Granskningsutvalget etter NAV-saken hadde den, og refererte den, men spørsmålet har vært om den inneholder noe mer som kunne kaste lys over hvem som visste hva når.
Mandag kunne VG som første medium gjengi utdrag fra rapporten, og torsdag publiserte Aftenposten hele, om enn med store sladdede partier.
Les: VG har fått tak i den hemmeligholdte NAV-rapporten
Professor ved UiO Ingunn Ikdahl har lenge argumentert for at regjeringen burde utlevere dokumentet. Hun mener regjeringen må offentliggjøre også de sladdede partiene, og at rapporten viser at skandalen kunne vært unngått allerede i 2014.
– Mener du at man nå, etter å ha sett denne rapporten, kan si at Arnesen-utvalget ikke ga et korrekt bilde av hva som sto i den? Hva var det i så fall de underspilte?
– Beskrivelsen i rapporten fra regjeringens granskningsutvalg etterlater etter min mening et skjevt bilde. Omtalen kan gi inntrykk av at rapportens søkelys var mot bostedskrav, eller spørsmål som særlig angikk personer bosatt i utlandet. Realiteten i rapporten er at diskusjonen om de juridiske mulighetene til å stille krav om opphold i Norge er grundige og dyptpløyende, sier Ikdahl.
Hun peker særlig på at rapporten vurderer både EØS-avtalens hoveddel og praksis, og et sted eksplisitt kommenterer at innstramminger vil kunne ramme personer som er bosatt i Norge.
– Det har ikke tidligere vært offentlig kjent at det var foretatt så grundige analyser av det sentrale rettslige spørsmålet i saken, nemlig om det var tillatt å kreve at trygdemottakerne skulle oppholde seg i Norge mens de mottok slike ytelser. Dersom argumentasjonen fra rapporten hadde vært kjent for forsvarere, påtalemyndighet og domstoler, er det vanskelig å se for seg at så mange ville fått feilaktige straffedommer, sier Ikdahl.
Hun peker også på at det i granskningsrapporten sto at regjeringsadvokaten først ble forelagt spørsmålet om adgangen etter EØS-retten til å nekte ytelser ved opphold i andre EØS-land høsten 2019.
– Nå vet vi altså at to advokater fra regjeringsadvokaten deltok i arbeidsgruppen som utredet dette over flere sider i 2014.
– Undersøkte ikke praksis
Utvalgsleder Finn Arnesen er ikke enig med Ikdahl i at granskningsutvalget gjengir arbeidsgruppens rapport skjevt. I Arnesen-utvalgets NOU kap 9.3.3 ble arbeidsgruppens 2014-rapport referert blant annet slik:
«I samtlige kapitler understrekes det at krav om faktisk opphold i Norge ikke kan gjøres gjeldende i EØS, og at den eneste måten å begrense utbetalingene derfor er å skjerpe inn bruken av aktivitetskrav. I den sammenheng presiserer arbeidsgruppen at slike aktivitetskrav må være egnet og nødvendige for å oppnå formålet de forfølger.»
Granskningsutvalget konstaterte videre at dette var en forståelse som «ikke (ble) formidlet i form av høringsnotater, lovproposisjoner eller meldinger til Stortinget».
– Mener du arbeidsgruppen bommet på EØS-retten, eller på hva som ble faktisk ble praktisert av NAV?
– Jeg mener de primært tok feil av hva som var praksis. De undersøkte ikke dette, det var utenfor deres mandat. Er det én ting denne rapporten understreker, så er det ett av hovedpoengene i «Blindsonen», nemlig det totale fraværet av adekvat kommunikasjon innad i velferdsforvaltningen, sier Finn Arnesen.
Under høringen i Stortinget i 2020 sa han at granskningen ikke fant belegg for å hevde at departementet bevisst så gjennom fingrene med EØS-spørsmålet. Han står ved at 2014-rapporten nettopp dokumenterer at det har vært en «blindsone» i departementet.
Les også: – Det er ikke slik at man bevisst har beveget seg inn i en gråsone
– Ikke bevisst
– Det er flere som har vært opptatt av fremstille NAV-saken som utslag av en bevisst balansering på kanten av loven. Jeg mener denne arbeidsgruppens rapport viser ganske tydelig at det ikke er en treffende beskrivelse. I denne gruppen satt det meget kompetente mennesker, og de trodde åpenbart, og la til grunn for rapporten, at reglene ble praktisert i samsvar med EØS-retten, sier Arnesen.
I 2014-rapporten skrev arbeidsgruppen blant annet:
«En spesiell side ved krav til faktisk opphold i Norge gjelder tilfeller med fravær fra landet som grunnlag for bortfall av en ytelse, i praksis fravær ved lengre ferieopphold eller annet utenlandsopphold. Arbeidsgruppen antar at EØS-retten gir statene relativt stor frihet til å fastsette slike begrensninger i retten til å motta en trygdeytelse ved fravær fra landet, forutsatt at reguleringen utformes på en ikke-diskriminerende måte.»
– Her var de inne i det som er kjernen i NAV-saken, men sporet forfølges ikke. Og det hadde de heller ingen oppfordring til, ettersom gruppen skulle se på spørsmålet om eksport. Eksport handlet utelukkende om mottakere bosatt i utlandet, ikke om norske borgere som tar med ytelser til utlandet, sier Finn Arnesen.
Rapporten ble altså overlevert til Arbeids- og sosialdepartementet i 2014. Det var tre år før Trygderetten for første gang begynte å påpeke det samme. Trygderettens første kjennelser om dette, fra 2017, ble verken anket til lagmannsretten, eller fulgt opp med endret praksis. Først i november 2018 orienterte NAV departementet om de nye trygderettskjennelsene.
Tidslinjen derfra og frem til NAV-saken sprakk i offentligheten høsten 2019, er et kapittel for seg.
– Det er ikke det at man har tolket feil. Det er rett og slett at man ikke har sett problemet, sa Arnesen under høringen i Stortinget i 2020.
