I Rett24 25. oktober svarer advokatene Karen Mellingen og Henrik Vaaler på mitt innlegg 23. oktober om ny minerallov.
Regjeringsadvokatens faglige argumenter er ikke så klare og entydige som de fremsettes som.
Regjeringsadvokaten har rett i at det har vært en århundrelang diskusjon om grensen mellom statens eiendomsrett til mineraler og grunneiers eiendomsrett til mineraler. De unnlater imidlertid å nevne at like lenge har det vært konkludert med at eiendomsrett til mineraler ikke kan overføres fra grunneiere til staten uten å komme i strid med Grunnloven § 105, i nyere tid også EMK P1-1.
Etter å ha gjennomgått tidligere lovutvalg og forarbeider de siste 30 årene konkluderte NOU 2022: 8 med at direkte inngrep i grunneiers eiendomsrett til mineraler «fremstår derfor ikke som en rettslig farbar vei».
Bør bekymre
Dersom staten nå er av det syn at den står fritt til å overta grunneiers mineraler ved lov bør det bekymre landets grunneiere mer enn mitt opprinnelige innlegg. Når norsk mineralbransje i all hovedsak drives etter avtale med grunneierne, bør en slik holdning fra staten også gi grunn til bekymring for bransjen.
Det sentrale rettssetningen i HR-2024-550 Engebø er at statens eiendomsrett til mineraler – eller statens rett slik Høyesterett formulerer det – er bergarter med drivverdig innhold av metall (avsnitt 96). Dette utleder Høyesterett av begrepet malm i mineralloven § 7. Grunneiersiden gjorde gjeldende at staten var eier av mineraler med innhold av metall. Dessuten at drivverdighet var uten betydning for hvilke mineraler som tilhører staten og hvilke som tilhører grunneier.
Det var ikke Høyesterett enig i. Når statens eiendomsrett ifølge Høyesterett beror på en vurdering av drivverdighet, er det ikke vanskelig å se at hva som inngår i vurderingen av drivverdighet er sentralt. Mitt innlegg 24. oktober peker på at NOU 2022: 8 legger til grunn en annen forståelse her enn det Høyesterett har konkludert med. Det er verken en abstrakt eller en konstruert problemstilling.
Rett i 200 år
Jeg er enig i det pågående arbeidet med mineralloven ikke er sammenlignbart med tomtefestelovgivningen som endte med EMDs dom 12. juni 2012 Lindheim mfl. mot Norge. En dom hvor Norge ble dømt for brudd på EMK P1-1. Den gang hadde lovgiver gjort et grundig arbeid, og de relevante interessene var vurdert og avveid. Det var videre tale om inngrep i en privat parts eiendom (bortfester) til fordel for enn annen privat part (fester). Det er noe annet enn om staten overfører eiendomsrett fra grunneier til staten selv.
Heller ikke Vaaler og Mellingens parallell til grunnvannsressurser er treffende. Grunneier har historisk ikke vært ansett som eier av grunnvannet. Nettopp derfor hadde lovgiver betydelig frihet da grunneiers eiendomsrett til grunnvann ble fastsatt i vannressursloven § 44 i 2000. Det er vesensforskjellig fra eiendomsretten til mineraler – en rett grunneier uomtvistet har hatt i minst 200 år.
