For få uker siden, da jeg skrev boken om jussens helter, trodde jeg at advarsler om rettsstatens skrøpelighet var lett søkt og teoretisk, sett opp mot vår norske hverdag. Slik var det ikke.

Først kom frykten for det nye viruset, og hva den ville gjøre med landets evne til å behandle de mange som ville bli alvorlig syke. De første tiltakene regjeringen fastsatte, var tiltak som skulle tjene til å begrense hvor fort smitten spredte seg i befolkningen. Med hjemmel i smittevernloven ble det innført karantene for personer som ankommer Norge fra utlandet, og for personer som har hatt kontakt med personer som er smittet av viruset. Videre ble det gitt regler om isolasjon smittede, og forbud mot opphold på fritidseiendom som ligger i en annen kommune enn der man har sin faste bopel.

Mange med meg var nokså lammet av både virusfrykten selv og myndighetenes resolutte tiltak mot den, slik at vi først ikke tenkte over grunnlovsmessigheten av hytteforbudet. Senere ettertanke har brakt opp både spørsmålet om dette er smittevern eller distriktspolitikk, og forholdet til eiendomsretten og den grunnlovfestede retten til fritt å bevege seg innenfor rikets grenser og velge sitt bosted der.

Fullmaktsloven

Den 19. mars 2020 sprang bomben om at regjeringen i hemmelighet, i samarbeid med Stortinget, hadde forberedt en fullmaktslov. Ikke bare utarbeidelsen av loven i departementet, men også forhandlingene med Stortinget skjedde med andre ord uten at offentligheten fikk greie på det. Det var først noen timer før ekstraordinært statsråd torsdag 19. mars at offentligheten ble orientert, og proposisjonen ble offentlig tilgjengelig kl. 17.45 dagen før saken skulle til behandling i Stortinget.

Proposisjonen var preget av hastverk og var gjennomgående svært tynn. Loven skulle gi regjeringen fullmakt til å vedta tiltak for å begrense forstyrrelsen av normale samfunnsfunksjoner som følge av utbruddet av Covid-19, og for å avhjelpe negative konsekvenser for befolkningen, næringslivet, offentlig sektor eller samfunnet for øvrig. Proposisjonen inneholdt i liten grad elementene som er vanlige når viktige lover fremmes, så som redegjørelse for gjeldende rett, rettsgrunnlaget for å gi loven, eller høringsuttalelser. Sammen med den manglende åpenheten i prosessen frem til proposisjonen, ga dette Stortinget et spinkelt grunnlag for å vurdere lovutkastets forskjellige sider.

Endringene i Stortinget

Regjeringen hadde foreslått en åpen fullmakt som ikke var begrenset til et særlig rettsområde, men omfattet ethvert rettsområde som det måtte være behov for å gi regler for. Tradisjonelt har det vært lagt til grunn at delegasjon fra Stortinget til regjeringen ikke kan gå så langt. I loven som ble vedtatt var dette endret, slik at regjeringen bare fikk fullmakt til å gjøre endringer i de lovene som eksplisitt er oppregnet i loven. Dette er en prinsipiell forskjell, selv om listen av lover er lang.

I tillegg ble det lagt inn en terskel for regjeringens fullmakt. Regjeringen hadde forslått at den skulle kunne gi forskrifter for å opprettholde «normale» samfunnsfunksjoner. Dette ble endret til «sentrale» samfunnsfunksjoner i lovvedtaket. Endelig ble stortingsmindretallets kontroll utvidet, og lovens levetid forkortet.

Selv om den endelige loven ikke ble på langt nær så vidtgående som regjeringens forslag, viser forslaget, og ikke minst prosessen rundt utarbeidelsen av det, at sentrale garantier om vern av demokrati og rettsstat ble satt til side i effektivitetens navn. Fullmaktslover i krisetider er alvorlige saker, og ofte en trussel mot rettsstaten. I krisetider er rettssikkerheten ofte et første offer, og sammenbrudd av rettsstaten innledes som oftest med argumenter om krise og unntakstilstand. Situasjonen er særlig farlig når de kritiske røstene mangler, og når regjeringen ikke møter en sterk opposisjon i parlamentet og i befolkningen for øvrig.

Våre grunnleggende institusjoner var plutselig ikke så stabile som vi trodde. Måten loven var fremmet på, i hemmelighet og ved utelukkelse av en offentlig debatt, var ikke noe godt tegn. Heldigvis reiste Stortinget seg da offentligheten reagerte, etter at Regjeringen presenterte sitt forslag.

Lokale inngrep

Bildet av ustabilitet må kompletteres med den mengde av lokale reguleringer som har sprunget opp gjennom mange kommuners bruk av fullmakter de mener å ha etter smittevernloven. Noen kommuner har gitt forbud mot private sammenkomster der flere personer fra ulike husstander oppholder seg sammen over tid. Noen har gitt bestemmelser om personlig atferd og hygiene, pålegg om «god og forsvarlig hånd-, hoste- og nysehygiene».  Slike regler er belagt med trussel om straff.

Mest kontroversielt og problematisk når det gjelder kravet om lovhjemmel, er regler om innreiseforbud og karantene, som en rekke kommuner innførte. En slik bestemmelse begrenser retten til frihet. som er sikret i Grunnloven § 94 og retten til å bevege seg fritt i Norge, som er sikret i Grunnloven § 106. Selv om slike begrensninger kan være nødvendige når en smittsom sykdom truer, er det høyst diskutabelt om loven gir kommunene hjemmel til å vedta dette.

Mange av tiltakene gjort i denne perioden har gitt grunn til bekymring om hvor sterkt sentrale og lokale myndigheter vil stå vakt om rettsstaten i kritiske situasjoner, og i hvilken grad folk vil bry seg om det dersom rettsstaten brytes ned. Bevisstheten omkring rettsstaten svekkes når dømmekraften bedøves av krisestemning og krav om handlekraft. Statsministeren sa i en tale til folket at nå må «vi» gå foran «jeg». Riksadvokaten og politidirektøren, de to fremste representantene for det maktapparatet hvor rettssikkerhet er viktigst, siterte dette i en artikkel i Aftenposten 20. mars 2020 om straff i bekjempelsen av koronalovbrudd. I en slik sammenheng vekker poengteringen av fellesskapet fremfor individet ubehagelige assosiasjoner.

Rettsstatskrise

Når samfunnet er preget av krise, er det lett å legge mindre vekt på rettsstatlige prinsipper som demokratisk legitimitet og maktfordeling, rettssikkerhet og hensynet til enkeltindividet. Hensynet til å avverge krisen og håndtere følgene av den blir lett altoverskyggende. Dette er ikke en gang nødvendigvis god krisebekjempelse. Det ligger en fare i å koble ut eller svekke samfunnets institusjoner nettopp i en slik tid. Erfaringen fra mange krisesituasjoner er at beslutninger samles på få hender og tas uten offentlig innsyn. Dette preger også mange lands beslutninger om koronabekjempelse.

En lukket og konsentrert beslutningsprosess øker risikoen for at det treffes beslutninger som ikke er optimale, på et for snevert grunnlag av kunnskaper og motforestillinger. Selv om koronasituasjonen er spesiell, og alle er enige om at samfunnet står overfor store utfordringer, er det viktig også å ha fremtidige situasjoner for øye. I Norge har vi liten tradisjon med beredskaps- og unntakslovgivning. Man kan imidlertid ikke utelukke at behovet for slik lovgivning vil komme igjen. Da vil de tiltak som vedtas nå, lett bli mønsterdannende for fremtidig lovgivning, også om den tverrpolitiske enigheten om behovet for slike tiltak ikke skulle være like bred som nå. Dette tilsier at man må utforme krisetiltak slik at de i minst mulig grad reiser rettssikkerhetsmessige betenkeligheter.

Koronakrisen viser at både sentrale og lokale myndigheter også i Norge er i stand til å sette til side grunnleggende rettsprinsipper, og i noen tilfeller også handle i strid med retten, med stor støtte i befolkningen. Denne kombinasjonen av myndigheter som bryter med rettsgarantier og et folk som krever handlekraft, er en av de situasjonene jeg advarer mot i denne boken, som en situasjon hvor rettsstaten er spesielt utsatt.

Vi trenger mer enn noensinne helter blant myndighetspersonene, personer som kan stå imot press og forsvare rettsstaten. Men mest av alt trenger vi at friheten holder seg frisk og levende i alles hjerter, kvinners som menns. For om den dør der, kan ingen grunnlov, ingen lov og ingen domstol redde den.