Kommunenes kamp mot ulovlige tiltak i strandsonen har vært en brennhet potet, både juridisk og politisk, i mange år. Bergen kommune er én av mange kommuner som har lagt store ressurser i å kartlegge og følge opp inngrep på private tomter, for å beskytte natur og fri ferdsel.
Undersøkelsen fant potensielt ulovlige forhold på rundt halvparten av 2800 undersøkte eiendommer. Én av disse rundt 1400 sakene kan nå bli en prinsippsak med stor betydning for en lang rekke tilsvarende kartlegginger langs norskekysten, både på Vestlandet, Sørlandet og i Oslofjorden.
Pålagt riving
Konkret handler det om en 74 kvm stor brygge fra 70-tallet, som kommunen mener skulle vært byggemeldt. Nåværende eier, som kjøpte eiendommen tidlig på 2000-tallet, har fått pålegg om riving og varsel om tvangsmulkt.
.png)
Gulating lagmannsrett kom i april til at kommunens vedtak var ugyldig, ettersom bryggen ikke kunne karakteriseres som en «varig konstruksjon» etter byggeloven fra 1965, som gjaldt den gangen. For strandsonetiltak gjort etter 1986 blir dette annerledes, ettersom lovens ordlyd da ble endret, men for svært mange inngrep som ble gjort på 70- og tidlig 80-tall, er denne konklusjonen av avgjørende betydning.
Lagmannsretten viser i dommen til at Grunnlovens legalitetsprinsipp setter begrensinger for utvidende og analogisk tolkning, og mener 74 kvm brygge på betongpåler ikke faller inn under formuleringen «varig konstruksjon», paragrafen lest i sammenheng.
–Vårt inntrykk er at lagmannsretten legger til grunn en altfor streng forståelse av legalitetsprinsippet på plan- og bygningsrettens område, skrev fire rådgivere fra Holth & Winge i en kommentar her på Rett24 sist uke.
Les: Gulating lagmannsretts strandsonedom kan få uheldige konsekvenser
– Tar uroen på alvor
Mandag gikk ankefristen ut, og i en pressemelding varsler Kommunal- og distriktsdepartementetat at staten vil forsøke å få saken opp i Høyesterett.
«Kommunane gjer ein stor innsats for å kartleggja faktisk status langs sjøen. Dommen frå 5. april skapar ein uavklart og krevjande situasjon for kommunane si behandling av eldre saker om ulovleg bygging i strandsona. Lagmannsretten gjev også uttrykk for at dommen vil ha betydning utover den konkrete saka. Det har han allereie har fått, mellom anna i Oslofjorden», skriver departementet i pressemeldingen.
Avgjørelsen har de siste ukene fått stor oppmerksomhet både i kommunene og i plan- og bygningsrettsmiljøene, og departementet skriver at det «tek på alvor uroa etter dommen».
«Vi meiner difor det er nødvendig at Høgsterett avklarar spørsmålet. Dette er viktig både av omsyn til å gje kommunane god og riktig rettleiing, men også for innbyggjarane. Ei avklaring av spørsmålet gjer at folk kan vite kva dei må innrette seg etter og dermed gje rettstryggleik. Departementet meiner anken reiser eit allment og praktisk rettsspørsmål som bør vurderast av den høgste rettsinstansen vår», skriver departementet videre.
Har vunnet begge instanser
– Vi mener lagmannsrettens dom er grundig og riktig, svarer Ingrid Sævold Moe fra Harris, som har representert grunneierne i den aktuelle saken.
Hennes klienter har så langt vunnet frem i begge instanser, om enn på to forskjellige grunnlag: Tingretten mente, i motsetning til lagmannsretten, at bryggen er en «varig konstruksjon» i lovens forstand. Slik sett var den ulovlig oppført, dersom det ikke var sendt byggemelding.
Tingretten mente imidlertid at etterretteligheten i kommunens arkiver fra 70-tallet var så svak, at man ikke kunne legge til grunn som sannsynliggjort at den daværende eieren ikke hadde sendt byggemelding. Dermed var det heller ikke sannsynliggjort at bryggen var ulovlig oppført.
Lagmannsretten trengte ikke ta stilling til sannsynligheten for at det var sendt byggemelding, ettersom den la til grunn bryggen ikke var en «varig konstruksjon», men la samtidig til:
«Lagmannsretten har ved vurderingen lagt vekt på at hensynet til klarhet og forutsigbarhet for borgerne tilsier at det bør vises en viss varsomhet med å konstatere ulovlighet etter så lang tid når rettstilstanden på oppføringstidspunktet var såpass uklar, fokuset på vern av strandsonen ikke var den samme som i dag, det ikke var noen klar og entydig rettstilstand på nasjonalt nivå og de lokale myndighetene ikke anså at det forelå meldeplikt for denne typen brygger».
Gulatings dom finner du her.
