Styreleder i Domstoladministrasjonen (DA) Bård Tønder hyller i Rett24 Domstolkommisjonens strukturforslag. Det han skriver er dårlig nytt for dommere og for rettssikkerheten.

Bedre ressursutnyttelse gjennom større enheter vil i seg selv vil føre til at tingrettene oppfyller Stortingets mål for saksbehandlingstid, mener Tønder. DA har gjort en undersøkelse som viser at norske tingrettsdommere i snitt arbeider 46 timer pr. uke. Om dette er riktig eller ikke, kan det sikkert forskes videre på. Men det indikerer i alle fall at det ikke er spesielt mye ledig kapasitet innenfor dagens struktur, når normal arbeidstid er 37,5 timer pr. uke. Kanskje mener Tønder at det å være tingrettsdommer i en liten domstol reelt sett er en form for deltidsstilling. Hvis strukturendringer i seg selv skal gi betydelig økt effektivitet, må det nødvendigvis også innebære at gjennomsnittlig arbeidstid forventes økt en god del fra dagens nivå på 46 timer. Dommere har ikke regulert arbeidstid, og får ingen overtidsgodtgjørelse. Når betydningen av strukturendringer overselges på denne måten, betyr det at DA ikke tar sin egen arbeidstidsundersøkelse på alvor. Endret struktur skal da brukes til å skvise enda flere saker på allerede overarbeidede dommere. Så kan vi jo fortsette å lure på om manglende tid kan være en av årsakene til at dommere ikke rekker å fordype seg i EØS-problemstillinger – verken i Nav-saker eller andre saker.

DA har lenge hevdet at digitalisering av domstolene er et effektiviseringstiltak, og at det er for dyrt å digitalisere alle domstolene. Svaret fra DA er at antallet domstoler må reduseres. Nå hevder Domstolkommisjonen det samme. Digitalisering er fint, fordi vi slipper å sende rundt papir, og vi sparer også tid på postgang. Men, det går omtrent samme tid til saksforberedelse, hovedforhandling og å skrive dom, enten saken er digitalisert eller ikke. Slik sett har det ingen bråhast å digitalisere domstolene, i alle fall ikke som et effektiviseringstiltak. I tråd med politiske forventninger proklamerer likevel Tønder at målsettingen med digitalisering er «at domstolene skal yte det samme, eller helst mer, men med lavere driftskostnader», altså færre dommere. Dette er helt urealistisk uten at det brukes mindre tid på hver enkelt avgjørelse, og at kvaliteten/rettssikkerheten dermed reduseres. Også dette øker risikoen for nye saker a la Nav-saken, med uoverskuelige økonomiske konsekvenser til opprydding, gransking osv. Og ikke minst de menneskelige belastningene det medfører for dem som rammes.