Jørn Kløvfjell Mjelva har i Rett24 12. august et «tilsvar» til mitt innlegg 25. juli. Han skriver: «Istedenfor for å fremme lettvinte påstander, burde Huitfeldt ta lærdom av Rushåndhevingsutvalgets avvisning av salamiteorien». Noe tilsvar er det ikke, i stedet forsøker Mjelva å rette en «pekefinger» til meg om et tema han ikke gir leserne anledning til å ha en mening om. Mjelvas innlegg påkaller noen korte kommentarer.

Balansert rusreform 

Først, det er ikke lettvint å påstå at en justisminister som vil håndheve norsk lov, ikke er ekstrem. 

Det Mjelva tillegger meg som «salamiteorien» er ikke avvist av Rushåndhevingsutvalget. I et innlegg i Aftenposten 25. april i år skrev jeg at «Riksadvokaten har innført sin egen rusreform som favner langt videre enn den forrige regjeringens. (…) manglende håndheving gjør at risikoen for å bli tatt er minimal – forskjellen til avkriminalisering har bare akademisk interesse. Det er trygt å drive med narkotika på gateplan.» 

Rushåndhevingsutvalgets forslag, som vil gi en balansert rusreform, konkluderer – som jeg – med at politiet etter gjeldende rett kan ransake rusbrukere på gateplan og også i gitte tilfeller foreta kroppslig undersøkelse. Utvalget skriver på sidene 267–273: «(…) uten en mulighet for prøvetaking, vil bruk av narkotika lett enten bli reelt (de facto) avkriminalisert eller bare innebære et straffansvar for personer som tilstår. Det første undergraver kriminaliseringen, mens det siste innebærer en uakseptabel forskjellsbehandling. (…) Om ransaking er forholdsmessig, må bero på en konkret vurdering. (…) Samtidig kan behovet for å undersøke innholdet [av en mobiltelefon] være stort i enkelttilfeller, for eksempel dersom tiltaket sannsynligvis kan bidra til å avdekke en narkotikaselger, ikke minst en person som selger narkotika til ungdom. (…) dersom mengden narkotika, måten den er pakket på, eventuelle narkotikaregnskap eller andre forhold gir skjellig grunn til mistanke om at vedkommende er involvert i salgsvirksomhet, vil det gjennomgående være grunnlag for ransaking både av bopel og telefon for å etterforske salgsmistanken.» Basert på en ransaking kan altså politiet – avhengig av hva det finner – gå bakover i kjeden. 

Fårepølse

Når Rushåndhevingsutvalget slår fast at gjeldende rett hjemler ransaking, bygger utvalget – med noen nyanseringer – på det som i alle år har vært norsk narkotikapolitikk og som jeg tidligere har illustrert med et fårepølse-eksempel: hvis politiet under en ransaking finner én pølseskive injisert med narkotika, må politiet – på de nevnte vilkår, ellers er det heller ikke grunn til å bruke etterforsknings-ressurser – kunne gå bakover i kjeden og lete etter hele fårepølsa. 

Det er en annen sak hvor hensiktsmessig det er å bruke politiressurser på gateplan for å finne leddene bakover. Politi på gateplan har først og fremst en preventiv ordens funksjon. Eirik Lae Solberg, byrådslederen i Oslo, roper på «mer politi», men det er til liten nytte så lenge Riksadvokatens retningslinjer gjelder. Uten mulighet for ransaking vil narkotika på gateplan fortsatt «reelt (de facto)» være avkriminalisert; narkobrukere og selgere vil derfor ha lite å frykte og «mer politi» vil ha begrenset effekt. Å kunne bruke makt er faktisk hele vitsen med et politi. Eirik Lae Solberg bør arbeide for en balansert rusreform – et kompromiss.