De senere årene har det versert en omfattende diskusjonen om adgangen til å kreve oppreisningserstatning etter menneskerettsbrudd. Kjernen i diskusjonen har vært om en slik oppreisning må hjemles i skadeserstatningsloven, som krever subjektiv skyld, eller om retten følger direkte av EMK artikkel 13, uten aktsomhetskrav.
Les: Hjemmelskravet for EMK-oppreisning opp i Høyesterett
Etter flere saker med sprikende underrettspraksis, behandlet Høyesterett spørsmålet nå i sommer. Norske myndigheter anførte at det i norsk rett ikke er grunnlag for å pålegge oppreisningsansvar, ettersom EMK artikkel 13 kun pålegger staten å reparere konvensjonsbrudd, ikke nødvendigvis gi oppreisning.
Høyesterett svarte at «at oppreisning må tilkjennes i den utstrekning det er nødvendig for å reparere krenkelsen».
Ikke nok
I dommen EMD avsa mot Norge tirsdag, som gjaldt varetektsfengsling av en psykisk syk person, drøfter EMD spørsmålet inngående. Konklusjonen er at Norge, frem til Høyesteretts ferske klargjøring, krenket artikkel 13 ved å ha en praksis der EMK-brudd ikke var selvstendig grunnlag for oppreisning. EMD skriver:
«The Court is well aware that the Norwegian Supreme Court very recently clarified the issue, awarding in two cases non-pecuniary damage for violations of the Convention with reference to its Article 13 (...). The Court notes this important step taken by the Supreme Court, as one that – due to the Supreme Court’s role as a court of precedents – appears to eliminate in practice the aforementioned void in Norwegian law.»
Men selv om Høyesterett har endret rettstilstanden, får det ikke betydning for den aktuelle saken, ettersom den ble innklaget før Høyesteretts dommer av i sommer. Retten fremhever at staten har argumentert mot en slik løsning, og at klageren, på klagetidspunktet, ikke hadde rettsmidler til å få den kompensasjon han etter rettens mening hadde krav på:
«In the Court’s view, this is an essential element of a remedy under Article 13 of the Convention for a bereaved parent (...).
Finally, the Court notes once again the important clarification that came about by the two rulings of the Norwegian Supreme Court the 26 June 2024 (...). However, while the judgments of the Supreme Court have created precedents for the future, filling in an apparent void in Norwegian law, they could not provide any redress for the applicant in the current case.
The foregoing considerations are sufficient to enable the Court to conclude that there has been a violation of Article 13 of the Convention in the present case.»
Sakens primære klagepunkt gjaldt beslutningen om å flytte klagerens sønn, som var under tvungent psykisk helsevern, til ordinær varetekt. Sønnen tok der sitt eget liv. Behandlingen krenket retten til liv, konkluderer EMD, og samlet tilkjenner domstolen mannens etterlatte far 30.000 euro i oppreisning.
Etterlyser lovendring
Klagerens prosessfullmektig, Haavard Aaste Strand fra advokatfirmaet Fari, mener dommen avdekker betydelige mangler i hvordan menneskerettighetene er implementert i det norske rettssystemet. Han håndterte saken sammen med kollega Michelle Roberts.
– Selv om det i år har kommet avklaringer fra både EMD og Høyesterett i forhold til oppreisningserstatning, mener vi at borgernes rettssikkerhet på dette område fremdeles krever ytterligere avklaring. Det er for eksempel behov for å tydeliggjøre at staten i utgangspunktet har et objektivt ansvar for å reparere menneskerettighetskrenkelser. Økonomiske tap kan ikke repareres på annen måte enn gjennom erstatningsutbetaling, sier Strand.
Han og Roberts mener EMDs argumentasjon i gårsdagens dom tilsier at konvensjonsstatene ikke har anledning til å oppstille krav om at den skadelidte må kunne påvise skyld hos staten, for å få tilkjent erstatning, med mindre skyldvilkåret praktiseres slik at det automatisk er oppfylt ved konstatert menneskerettighetsbrudd.
– Videre er det en utfordring at menneskerettighetsbrudd ofte ikke blir påberopt, selv om det er grunnlag for dette. Rettsaktørene sjekker lovdata, men ikke like ofte HUDOC. Ettersom forrangsbestemmelsen i menneskerettighetsloven § 3 gjør at det er de norske rettsreglene som må vike ved motstrid, mener vi at manglende fokus på EMK er en svakhet ved norsk juridisk metode. Menneskerettighetene, som egentlig skal ha høyest rang i rettskildehierarkiet, blir altfor ofte oversett, mener Strand.
Bekrefter utilstrekkelighet
NIM-direktør Adele Matheson Mestad påpeker at NIM i flere år har bedt Justis- og beredskapsdepartementet om å utrede en hjemmel for oppreisning for menneskerettsbrudd.
– Selv om departementet nå jobber med å få på plass en hjemmel, og Høyesterett har konstatert at oppreisning kan kreves direkte i medhold av artikkel 13, bekrefter avgjørelsen at de norske rettsmidlene frem til nylig har vært utilstrekkelige, kommenterer Mestad.
EMDs avgjørelse finner du her.
