I desember avgjorde Høyesterett en sak som gjaldt utvisning av en kvinne som hadde løyet om opprinnelseslandet for å få asyl.
Les: Utvist småbarnsmor tapte i Høyesterett
Kvinnen kom til Norge i 2001, og ble norsk statsborger i 2007. I 2014 ble det klart at hun hadde løyet, hun var ikke fra Somalia, men fra Djibouti. Hun hadde derfor ikke rett til flyktningestatus ved ankomst.
Dette var barnefaren uvitende om da de giftet seg og fikk barn.
UDI tilbakekalte etter dette statsborgerskapet, og utviste henne med to års innreiseforbud. Lagmannsretten kom – under tvil – til at hensynet til barnas beste, slik det fremkommer i Grunnloven, EMK og barnekonvensjonen, ikke ble tillagt tilstrekkelig vekt i vurderingen, og at vedtaket derfor var ugyldig.
Høyesterett var ikke enig, og godkjente UDIs vedtak.
Kommunisert sist uke
Kvinnens advokat, Arild Humlen, klaget deretter saken til Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg. I et brev sendt fra EMD sist uke, fremkommer at domstolen har besluttet å kommunisere saken til norske myndigheter. Det innebærer at domstolen, etter en innledende gjennomgang av saken, ikke vil utelukke at den kan ende med fellelse, og at den derfor slippes inn til full behandling.
Les Rett24s gjennomgang av EMD-prosessen her
– Saken reiser uhyre interessante spørsmål, som er veldig viktige for håndteringen av Norges internasjonale rettsforpliktelser i saker der barn er involvert, sier Arild Humlen.
I dommen drøftet Høyesterett forholdet til EMK artikkel 8, om barnets beste og retten til familieliv, inngående. Retten kom til at det ikke finnes praksis fra EMD som tilsier at utvisningen i dette tilfellet var et uforholdsmessig inngrep. Av brevet fra EMD fremkommer at norske myndigheter har frist til 3. juli med å inngi statens synspunkter på dette.
Andre reaksjoner
Humlen mener saken for det første reiser spørsmål om rekkevidden av begrepet «exceptional circumstances», slik det fremkommer av EMDs praksis.
– Mitt syn er at det ikke er rettskildegrunnlag for å kreve «exceptional circumstances» der det er virkninger for barn som er deler av avveiningsgrunnlaget. For det andre blir det et spørsmål om hvilke alternative reaksjonsmåter som både vil kunne bevare statens behov for å reagere, og ivareta barnets beste i situasjonene. Man kunne for eksempel sett for seg hjemmesoning, betinget fengsel, deldom eller samfunnsstraff, som alternativ til utvisning. Dette er det ikke tradisjon for, men vi har en lovgivning som er tilpasset til det, fordi man har valgt å ta strafferettsreaksjonen inn i utlendingsloven. Da har rettsanvenderen adgang til å gjøre kloke valg, sier Humlen.
Han fremhever også avsnittet i Høyesteretts dom der det sies at familien i teorien kan reise samlet til Djibouti.
– Det er en helt uaktuell situasjon, fordi konsekvensene for barna blir så store at det ikke er et alternativ, og peker på at barna vil kunne miste flere års skolegang, som følge av språkproblemene. Han fremholder også at datteren vil risikere omskjæring, fordi den i dette landet vil kunne bli krevet på familiekulturelt grunnlag.
Fire barn
Et siste tema som kan komme til å bli diskutert, er betydningen av at ektemannen ikke kjente til kvinnen hadde løyet om opprinnelseslandet. Dette er relevant fordi utvisningen er et inngrep også i hans rett til familieliv.
Høyesterett la i dommen fra desember til grunn at dette spørsmålet ikke tidligere er behandlet i EMD.
Når perioden på to års utvisning er over, vil kvinnen kunne søke om å komme tilbake til Norge på familiegjenforening. Dette forutsetter imidlertid at ektemannen klarer å opprettholde en tilstrekkelig høy inntekt mens han har aleneansvar for de fire barna, slik at vilkårene er oppfylt.
.jpg.jpeg?quality=85)
