EMD tar opp tre nye saker mot Norge

De tre foregående årene har EMD kommunisert henholdsvis sju, to og i fjor to saker mot Norge. Hittil i 2019 er tallet ikke mindre enn 23.

Det helt ekstraordinært høye antallet skyldes i hovedsak at EMD i juni en bloc kommuniserte hele katalogen av barnevernklager – 16 i tallet. De tre sakene som er kommunisert nå i september, handler derimot om helt andre ting.

Surrogati

Den første saken omhandler en sak Borgarting lagmannsrett avgjorde i 2017, og som ikke slapp inn til behandling i Høyesterett. Tvisten sto om en kvinnes rett til å være mor til et barn som hun og hennes tidligere samboer hadde fått ved hjelp av surrogati i USA. Surrogati er ikke tillatt i Norge.

En tid etter at barnet ble født, fikk imidlertid barnets far seg en ny kjæreste. Kvinnen, som i årevis hadde deltatt i surrogatiprosessen i den tro at hun ville bli mor til barnet, og som dessuten hadde hatt omsorg for barnet den første tiden etter fødselen, ble dermed stående helt uten rettslige bånd eller biologiske bånd til barnet. Det befruktede egget var blitt hentet fra en ukjent tredjepart.

I Borgarting hevdet hun likevel foreldreansvar, basert på et dokument utstedt av en lokal domstol i Texas, der hun var oppført som «the legal parent of any child» født i henhold til surrogatiavtalen. Lagmannsretten mente imidlertid at dette dokumentet var i strid med norsk rett, og at det ikke kunne gis rettsvirkning i Norge. Retten la til grunn at morskap, etter norsk rett, kun kan etableres ved at kvinnen selv føder barnet, eller ved at det gis tillatelse til adopsjon.

Og noen tillatelse til adopsjon har barnets far ikke tenkt å gi.

Frist til desember

Rent menneskerettsteknisk er det forøvrig verdt å merke seg at denne saken tangerer en problemstilling som nylig ble behandlet i EMDs helt nye ordning med rådgivende uttalelser. Dette er en ordning vi i Norge er kjent med fra EFTA-domstolen, men som ikke eksisterte i EMD før i fjor.

I dette tilfellet dreier det seg om en rådgivende uttalelse som ble avsagt av storkammeret i april, etter forespørsel fra en fransk domstol. I uttalelsen sier storkammeret blant annet at et barn født av surrogatmor i utlandet, med egg fra en tredjepart, har krav på et juridisk bånd også til «the intended mother», om ikke annet ved at hun gis mulighet til å adoptere.

Men i den norske saken samtykker altså ikke den biologiske faren til adopsjon, og nå ber EMD Norge om å redegjøre for om Borgartings løsning, etter statens syn, er innenfor eller utenfor retten til privatliv etter EMK artikkel 8.

Marius Emberland ved Regjeringsadvokatembetet opplyser til Rett24 at staten har fått en frist til 10. desember for å undersøke om det finnes grunnlag for en minnelig løsning på saken. Skulle dette ikke la seg gjøre, vil det bli satt en ny frist for partene til å komme med tilsvar på spørsmålene fra EMD.

Ordningen med rådgivende uttalelser fra EMD ble forøvrig etablert gjennom den såkalte Tilleggsprotokoll nr 16. Dette er en traktat Norge, som en ekstra liten prosessuell bonus, fortsatt ikke har ratifisert. 

22 år i retten

Den andre av de to sakene EMD har kommunisert, gjelder en sak Rett24 omtalte i februar, da Portugal ble felt i en lignende sak. Spørsmålet er om Norge krenket EMK artikkel 6, om retten til rettergang innen rimelig tid, da domstolene brukte hele 22 år og 4 måneder på å gjennomføre et skifteoppgjør.

Borgarting konkluderte i 2018, under uttalt tvil, med at den ekstremt lange prosessen ikke innebar noen krenkelse av konvensjonen.

Du kan lese mer om den saken her.

Den tredje og foreløpig siste saken gjelder retten til privatliv etter artikkel 8 og retten til eiendom etter tilleggsprotokoll 1-1. Saken har utspring i at en kvinnes bolig ble lagt ut for tvangssalg, i forbindelse med tvangsinndrivelse av et krav på kroner 7624,-. Gjelden stammet fra kommunale avgifter.

Tvangssalget ble aldri gjennomført, ettersom kravet ble trukket.