De første ukene etter at koronaviruset nådde Norge, har ikke akkurat EU-rettens betydning for krisehåndteringen stått i sentrum. Som regjeringen påpekte i proposisjonen til den nye koronaloven, inneholder EØS-avtalen inneholder en rekke bestemmelser som sikrer stort handlingsrom ved epidemier som den vi nå står oppe i. Det samme gjelder Schengen-regelverket, hvor Norge, og en rekke andre stater, de siste ukene har tatt i bruk unntaksbestemmelser som åpner for å innføre indre grensekontroll.

Størst oppmerksomhet i norsk offentlighet har EU-retten foreløpig fått da det ble kjent at EUs nye eksportrestriksjoner på smittevernutstyr opprinnelig også rammet eksport til Norge. Etter intens innsats fra norske myndigheter ble dette endret, mot løfter fra Norge og de øvrige EFTA-statene om at importert utstyr ikke vil bli solgt videre til tredjeland. Endringen trådte i kraft med umiddelbar virkning i EU, selv om den aktuelle forordningen i skrivende stund fremdeles ikke er tatt inn i EØS-avtalen. Saken er slik sett symptomatisk for hvordan EØS-avtalen fungerer, på godt og vondt. Innen EØS-avtalens rekkevidde er ikke Norge noe tredjeland, men det er dessverre tidvis påkrevd å gjøre EU oppmerksom på dette. Dette krever årvåkenhet og kapasitet til hurtig innsats fra norske myndigheter. Samtidig innebærer tregheten i beslutningsprosessene i EØS at man er avhengig av pragmatisk velvilje fra EU, noe som bidrar til å forsterke det allerede i utgangspunktet skjeve styrkeforholdet mellom EU og Norge i EØS. 

Selv om EU-retten gir medlemsstatene betydelig handlingsrom i krisesituasjoner som den foreliggende, er det ikke slik at EU-retten er uten betydning. Unntaksbestemmelsene som nå tas i bruk har alle sine vilkår, både materielle og prosessuelle, som kan gi opphav til vanskelige tolkningsspørsmål (som påpekt av Herdis Helle i denne Rett24-kommentaren). Dette er bakgrunnen for at Kommisjonen og ulike EU-byråer har kommet med en rekke meddelelser de seneste dagene som er ment å klargjøre medlemsstatenes handlingsrom.

Særlig viktig for næringslivet er statsstøtteregelverket, hvor Kommisjonen blant annet raskt vedtok midlertidige rammebestemmelser for hvilken støtte som kan gis med hjemmel i unntaksbestemmelsen for tilfeller av alvorlige forstyrrelser i medlemsstatenes økonomier (TFEU artikkel 107(3)b). En tilsvarende unntaksbestemmelse finnes i EØS-avtalen artikkel 61(3)b, og ESA informerte samme dag at man ville følge Kommisjonens bestemmelser. I løpet av få dager har Kommisjonen godkjent en rekke støttetiltak fra ulike medlemsstater.   

Et annet eksempel er den ferske uttalelsen fra EU/EØS-nettverket av nasjonale og overnasjonale konkurransemyndigheter, som langt på vei forhåndsgodkjenner kriserelatert samarbeid mellom selskaper som normalt ville vært ulovlig.  

Et tredje eksempel er Det Europeiske Personvernrådets tolkningsuttalelse om EUs personvernregler, som slår fast at bruk av lokasjonsdata fra mobiltelefoner for å bekjempe spredningen av Korona-smitte kan rettferdiggjøres med hjemmel i ePrivacy-direktivets unntaksbestemmelse for beskyttelse av offentlig sikkerhet. 

Selv om medlemsstatenes evne og vilje til å hjelpe hverandre og koordinere de nasjonale krisetiltakene ikke akkurat har vært særlig mye å skryte av, ser det foreløpig ut til at krisehåndteringen stort sett skjer innenfor EU-rettens rammer. For eksempel myket Tyskland og Frankrike forrige uke opp nasjonale restriksjoner på eksport av smittevernutstyr til andre EU/EØS-stater etter påtrykk fra Kommisjonen. Polens tvilsomme inngripen denne uken mot eksport av desinfeksjonsmiddel til Norge fremstår slik som et unntak.

Den omstendighet at EU/EØS-statene i forstemmende liten grad har opptrådt samlet i møtet med koronaviruset, kan altså rettslig sett forklares med at EU/EØS-retten i betydelig grad tillater den alenegangen som vi er vitne til. Stikkene fra Nei til EU-hold om at Italia en stund så ut til å få mer støtte fra Kina enn fra Brüssel, overser at EUs makt i krisesituasjoner som den foreliggende er nokså begrenset. På sett og vis fungerer EU i slike tilfeller akkurat slik som Nei til EU mener at EU generelt burde være: som en løs sammenslutning av suverene stater, med frihet til å sette seg selv først. Kommisjonen kan alltids håpe at skjerpet kontroll av Schengen-områdets grenser vil føre til at de indre grensene etter hvert åpnes mer opp, eller at medlemsland med ledig kapasitet vil strekke ut en hånd til dem som rammes hardest, men ikke fremtvinge det.

EU/EØS-rettens betydning vil imidlertid øke når smittespredningen etter hvert kommer under kontroll, og oppmerksomheten i større grad kan rettes mot krisens konsekvenser for næringslivet. Særlig interessant kan det bli på finansmarkedsområdet, hvor EUs makt er betydelig styrket i kjølvannet av finanskrisen. Dersom EUs ministerråd skulle mene at koronakrisen utvikler seg til en alvorlig trussel mot stabiliteten i hele eller deler av finanssystemet i EU/EØS, kan rådet erklære at det foreligger en krisesituasjon og med det utløse nokså vidtrekkende fullmakter for EU-byråene som fører tilsyn med finansmarkedet. EFTA-statene har som kjent koblet seg på gjennom en løsning hvor det er ESA som vil måtte treffe vedtak som binder norske myndigheter og markedsaktører, men hvor vedtakenes innhold i realiteten vil bli bestemt av EU-byråene. En forsiktig forsmak på hva som kan komme, er forrige ukes vedtak fra EUs verdipapir- og markedstilsynsmyndighet om skjerpede varslingsplikter knyttet til såkalt shorthandel i hele EU, som umiddelbart ble fulgt opp av et likelydende vedtak fra ESA – med direkte virkning for alle markedsaktører i EFTA-pilaren av EØS. 

Finansmarkedsområdet er bare ett av flere eksempler på EU/EØS-rettens økte betydning også i ulike krisesituasjoner. Dette har konsekvenser både med tanke på den pågående krisen og, på lengre sikt, med tanke på beredskapsarbeidet for å håndtere fremtidige kriser.

I håndteringen av koronakrisen er det viktig at norske myndigheter beholder oversikten over EU/EØS-rettens krav, herunder dens unntaksbestemmelser og de varslingsplikter som tidvis er knyttet til disse. Dette kan nok oppleves som krevende i en situasjon med stort tids- og arbeidspress, men det er viktig å holde egen sti ren om man samtidig skal kunne påberope EU/EØS-retten mot EU eller EU-stater, slik som i de nevnte tilfellene av eksportrestriksjoner på smittevernutstyr. Av denne grunn er det også viktig at adgangen til å gi forskrifter som avviker fra EØS-rettslige forpliktelser, som regjeringen nå kanskje har fått gjennom den nye koronaloven, begrenses til det eneste eksempelet som nevnes i forarbeidene: tilfeller hvor tregheten i EØS-avtalens lovgivningsprosedyrer utløser behov for å implementere nye hastetiltak fra EU alt før de formelt er innlemmet i EØS-avtalen. Det er bare i disse tilfellene forarbeidene med rimelighet kan sies å forutsette et unntak fra den isolert sett klare ordlyden i loven § 2 om at kriseforskrifter som innskrenker rettigheter må være forenlig med Norges folkerettslige forpliktelser.

På lengre sikt må EU/EØS-retten tas på alvor i den kommende debatten om det er behov for endringer i beredskapslovgivningen for å forberede Norge på fremtidige kriser. I  Beredskapshjemmelutvalgets utredning (NOU 2018:13 Når krisen inntreffer) er EØS-dimensjonen så godt som helt fraværende, og det samme gjelder de etterfølgende høringsuttalelsene. Det er ikke holdbart. EØS-avtalen inneholder et økende antall spesialbestemmelser som nettopp er ment å komme til anvendelse i ulike krisetilfeller, og det må man ta konsekvensene av i arbeidet med å utforme norsk beredskapslovgivning.