Alexander Næss Skjønberg har skrevet en kommentar til Arbeidsrettens dom av 27. september 2019. Dommen gjaldt lovligheten av streiken i Felleskjøpet, og kommentaren til dommen fortjener en kommentar.

Skjønberg slår fast at det ikke er anledning til å streike for annet enn lønn i mellomoppgjør og så sier han at «det var nett det YS/Negotia gjorde i mellomoppgjeret». Det er riktig at Arbeidsretten kom til at man hadde streiket for noe annet enn lønn, men det var jo nettopp det spørsmålet som måtte avgjøres av Arbeidsretten.

Verken YS Spekter eller Negotia har ment at det er adgang til å streike for annet enn lønn. De mente at de streiket for et lønnskrav, og fremmet aldri krav om annet enn lønn. De lokale tillitsvalgte hadde ønsket å forhandle både under fredsplikt (altså uten streikerett) og i mellomoppgjøret om en avtale som ville sikret dem mot å miste opparbeidede rettigheter som følge av overgang til NHO. Dette ble avvist av bedriften.

Verdien av de rettighetene man kunne miste (som ikke lenger er sikret i tariffavtale) ved overgangen til NHO ble beregnet og fremmet som krav. I mellomoppgjøret ble det aldri lagt frem krav om endringer i tariffavtalen og heller ikke om opprettelse av lokal særavtale. Arbeidsretten har likevel kommet til at det reelle kravet var en særavtale som sikret mot konsekvensene av å skifte arbeidsgiverforening og det må vi respektere.

Det er mange som opp gjennom årene har forsøkt å hindre «tariffhopping» og virkemidlene har vært litt forskjellige. Fra arbeidstakernes side må vi bare konstatere at heller ikke Negotia lykkes i å demme opp for de uheldige konsekvensene av «tariffhopping». Så arbeidsgiverne står fremdeles fritt til å kvitte seg med opparbeidede tariffrettigheter ved å skifte arbeidsgiverforening. Dette er etter vårt syn en større trussel mot tariffavtalesystemet enn streiken i Felleskjøpet var.

Vi merker oss at Arbeidsretten la stor vekt på ting som skjedde utenfor forhandlingsrommet og måten det ble kommunisert på i media, det vil nok mange ta lærdom av. Videre spekulerer vi på om streiken hadde vært ulovlig dersom vi aldri hadde begrunnet det høye lønnskravet. Kan et høyt lønnskrav i seg selv være ulovlig å streike for og hvem skal i så fall kunne avgjøre hvor høyt det kan være? Arbeidsretten? Eller kanskje var det antydninger, fremsatt utenfor forhandlingsrommet, om at saken kunne løses med en lokal særavtale som gjorde at det ble ulovlig?

Vi er nok alle enige om at det bare skal forhandles om lønn i mellomoppgjør, men spørsmålet om hva som er krav og hva som er begrunnelse og hva som kan sies for å forsvare streiken gjør at det ikke er så enkelt som Skjønberg fremstiller det.