Sist uke avgjorde Høyesterett en sak der temaet var søksmålsfristen i erstatningssaker som springer ut av et uriktig forvaltningsvedtak. Tvisten gjaldt ikke gyldigheten av vedtaket isolert sett, men erstatning for tap påført som en følge av det uriktige vedtaket.

I det konkrete tilfellet dreide det seg om to eiendomsinvestorer, som mener de har et lidt og fremtidig tap på tilsammen 80 millioner kroner på grunn av et vedtak skattemyndighetene gjorde i 2015.

Annonse

Spesialrådgiver Arbeidslivsavdelingen

Kritisk

Investorene mener foreldelsesfristen ikke skal begynne å løpe før klagebehandlingen i forvaltningen var ferdig. Staten mener på sin side de to hadde all info de trengte for å gå til søksmål allerede da vedtaket ble fattet i 2015, slik at fristen løp fra da.

Staten fikk medhold med fire mot én stemme. Konsekvensen er at investorenes anførte ble foreldet bare et halvt år etter at klagebehandlingen i Skatteklagenemnda var ferdig. De to avbrøt ikke fristen før det var gått ytterligere halvannet år. Da var det for sent, mener Høyesterett.

En av flere som er kritisk til dommen, er advokat Jørgen Vangsnes. Han meldte i fjor overgang til Wikborg Rein, etter nesten 10 år hos Regjeringsadvokaten. Han kaller dommen «noe overraskende».

Unødvendige søksmål

– Det kan spørres om resultatet har de beste grunner for seg. Hele poenget med forvaltningsklage er jo at forvaltningen skal kunne rydde opp i eget hus, uten at man må reise søksmål. Bedre for forvaltningen, mindre kostnader for den private part, og dermed mer rettssikkert. Den ordningen blir nå undergravet – i praksis må man reise søksmål parallelt med klageprosessen. Det er ikke noe problem å gjøre det, men det vil føre til unødvendig mange søksmål, og unødvendig stort behov for advokatbistand, sier Vangsnes.

I dommen peker flertallet på at behandlingen av en forvaltningsklage oftest vil være avsluttet lenge før treårsfristen for søksmål.

– Man kan tenke at dette er et hypotetisk spørsmål, men med en behandlingstid på flere år noen steder, slik som i Finansdepartementet og Skatteklagenemnda, er problemstillingen helt reell, sier Vangsnes, og konstaterer at det nå må foretas en helt skjønnsmessig vurdering av friststart. Høyesteretts dom innebærer at foreldelsesfristen, som i andre pengekravsaker, skal begynne å løpe når skadelidte fikk «nødvendig kunnskap om skaden».

Annonse

Har du lyst til å lede Juridisk avdeling i Norges største helseteknologimiljø?

Lovgiver

– Det gir en ganske prosessdrivende ordning. På et område som dette, med et stort antall løpende saker, ville det nok vært en fordel med klarere skjæringstidspunkter. Forvaltningen vet jo rimeligvis også at saken må regnes som løpende. Inntil videre er avgjørelsen fra Høyesterett imidlertid gjeldende rett.

– Er det Høyesterett egentlig sier er at dette får – eventuelt – lovgiver ta seg av?

– Ikke eksplisitt, men Høyesterett viser til at det er etablert skarpere regler på andre områder, i forsikringsretten. Avgjørelsen kan derfor leses slik at det er opp til lovgiver å etablere en rettsteknisk enklere regel. En slik slutning er ikke helt i samsvar med vår rettstradisjon, hvor lovgivningen sjelden er ment uttømmende, men lovgiver bør isåfall plukke opp ballen, sier Vangsnes.

Også advokat og leder av Advokatforeningen Jon Wessel Aas var blant de som kritiserte avgjørelsen før helgen.

Enig med Høyesterett

En som ikke kritiserer resultatet, er tidligere Schjødt-partner Vidar Strømme. Strømme er i dag fagdirektør i NIM, og mener flertallets syn er fullt i tråd med tidligere rettspraksis.

– Jeg tror at en grunn til at det har oppstått diskusjon om dommen, er at Høyesterett sier svært lite om hva tapet består i. En rask lesning av dommen kan gi inntrykk at tapet knytter seg direkte til vedtaket, altså tilleggsskatt eller avgift som enten skulle betales eller ikke betales, sier Strømme.

Slik var det altså ikke. Det anførte tapet oppsto fordi det riktige vedtaket forpurret en pågående investeringsplan.

– Om man leser nærmere, ser man at staten straks etter første vedtak tok utlegg i eiendom, og varslet tvangssalg. Så vidt jeg forstår er tapet knyttet til dette, typisk rentetap eller verdifall. Dette tapet har man jo, uansett om vedtaket senere viste seg å være gyldig eller ei. Så det var «bare» kunnskapen om vedtakets ugyldighet, som man ennå ikke hadde, sier Strømme, og peker på at dette er et rent rettslig spørsmål.

– Jeg antar at dette spørsmålet om gyldighet ble grundig behandlet i klagesaken, og at klagerne selv hadde fremført argumentene for slik ugyldighet. Det man ventet på var da bare om klagesaken faktisk fikk det ene eller andre utfallet. Jeg mener dette er temmelig likt andre saker, for eksempel HR-2019-2034-A, sier Strømme.