Foreslår strammere rutiner for store straffesaker

I februar i fjor trådte de nye retningslinjene for forberedelse av sivile saker i kraft. Hensikten var å effektivisere saksbehandlingen med strammere saksforberedelse. Nå har et arbeidsutvalg sett på tilsvarende tiltak for straffesaker, og mandag ble forslagene fremlagt.

Utvalget konkluderer med at det i de aller, aller fleste straffesaker er lite å hente på å øke saksforberedelsene, fordi sakene uansett er korte. Derimot mener utvalget at det er mye å hente på å rette fokuset mot de få, men ofte svært omfattende, sakene med mer enn 60 rettstimer. Disse sakene utgjør mindre enn en prosent av det totale antall straffesaker, men opp mot 10 prosent av det totale antall rettstimer.

Det mest sentrale virkemiddelet som fremheves, er økt bruk av planmøter. I rapporten peker utvalget på 10 årsaker til at straffesaker tar lenger tid enn nødvendig:

1. Ved oppstart av hovedforhandlingen er tvistespørsmålene i saken ikke avklart. Det er manglende eller utilstrekkelig dialog mellom aktørene under saksforberedelsen.
2. Manglende eller utilstrekkelig dommerstyring.
3. Det er for liten vilje hos aktor og forsvarer til å endre opplegget for bevisførselen underveis i lys av utviklingen under hovedforhandlingen. Dette gjelder både for hva som dokumenteres, hvilke vitner som føres og hvordan eksaminasjonen legges opp.
4. Tiltaltes forklaring blir lett omstendelig fordi alle aktørene gjerne begynner med tiltaltes frie forklaring, i stedet for å stille konkrete spørsmål til den frie forklaringen tiltalte allerede har gitt.
5. Bevisførselen er for lite spisset. Det tilbys for mange og unødvendige vitner. Det dokumenteres mer i retten enn det som er nødvendig.
6. Utspørringen av tiltalte og vitner er ikke tilstrekkelig spisset i forhold til sakens problemstillinger.
7. Omfattende opplesning/foreholdelse fra politiforklaringer ved små avvik eller avvik som ikke har betydning for de sentrale temaene i saken. Dersom det er et vitne med tolk, er foreholdelse dessuten tidskrevende og kan lett forvirre vitnet.
8. Tidsplanen for forhandlingen er satt opp for romslig. Dersom vitner frafalles, må retten ta pause og vente på neste vitne.
9. Det fremmes unødvendige prosessuelle begjæringer og innsigelser, særlig om bevisførselen, som må prosederes under hovedforhandlingen, og som retten må ta stilling til og skrive beslutninger og kjennelser om.
10. Partenes prosedyrer er for lite konsentrerte.

Arbeidet er gjort etter initiativ fra Den norske Dommerforening og Riksadvokaten, i samarbeid med Advokatforeningen og Domstoladministrasjonen. Arbeidsgruppen legger opp til et regime der endel aktører muligens vil bli nødt til å forberede seg på hovedforhandling noe tidligere enn de har vært vant til. Utvalget skriver:

«Et formål med arbeidsgruppens utkast til retningslinjer er å legge til rette for en kulturendring hos alle aktørene. For domstolene er det viktig å legge større vekt på god saksforberedelse og aktiv dommerstyring. Dette vil innebære en dreining av rettens oppmerksomhet og ressursbruk ved at dommeren bør ta en mer aktiv rolle under saksforberedelsen. Retten skal legge til rette for god samhandling mellom alle aktører. Dette innebærer blant annet at de prosessuelle og materielle tvistepunktene i saken bør klarlegges under saksforberedelsen. Prosessuelle spørsmål bør så langt som mulig også avgjøres under saksforberedelsen, slik at hoved- og ankeforhandlingen kan konsentreres om de materielle tvistepunktene.

Påtalemyndigheten har en objektivitetsplikt og skal i kraft av denne legge til rette for at mistenktes rettigheter ivaretas og at forsvarer kan utføre sitt oppdrag på en tilfredsstillende måte. Påtalemyndigheten bør i større grad enn i dag initiere dialog med forsvarer før hovedforhandlingen, og klargjøre de rettslige og faktiske anførsler som saken bygger på, samt undersøke om partene kan oppnå en felles forståelse og enighet om hele eller deler av sakens faktum eller rammene for bevisføringen.

En god og effektiv saksforberedelse forutsetter at forsvarerne på et tidlig stadium bruker nødvendig tid til å sette seg inn i saken på et tidlig stadium slik at planmøtene kan virke etter sin hensikt og at hoved- og ankeforhandlingen kan avvikles så effektivt og forutsigbart som mulig.»

Leder av arbeidsgruppen, lagmann i Borgarting lagmannsrett Hans-Petter Jahre, understreker at det ikke er meningen at man skal holde planmøter for småsaker.

– Retningslinjene gjelder i hovedsak de store sakene. Det er i disse sakene man trenger de verktøyene man har i verktøykassen. Det viktigste tiltaket er et uformelt saksforberedende møte, hvor retten, aktor og forsvarer møtes for å gå gjennom hva som er tvistepunktene materielt sett, og hvilke prosessuelle spørsmål man er uenige om.

– Hva tror du potensialet er?

– Jeg tror potensialet er ganske stort for å spare tid i de store sakene. I småsakene er det lite å gjøre, men klarer man en liten besparelse her, vil det bety mye på grunn av det store volumet, sier Jahre.

Last ned rapporten her