Sist uke leverte Baneheia-utvalget sin andre delrapport om justismordet mot Viggo Kristiansen. Som ledd i arbeidet gjennomførte utvalget våren 2024 en spørreundersøkelse blant alle medlemmer i Advokatforeningen som er registrert som forsvarere. Av de 680 registrerte forsvarerne besvarte 177 undersøkelsen som gjaldt beviskravet. Dette utgjør en svarprosent på 26.
Om disse 177 er representative for hele forsvarerstanden er et ubesvart spørsmål, men blant de som har svart er i hvert fall tendensen svært klar: Respondentene mener det skal mindre til for å bli domfelt i sedelighetssaker enn i andre typer saker.
Skiller seg ut
Forsvarerne ble først spurt om de mener «beviskravet praktiseres ulikt, avhengig av sakstype». På dette svarte bare 13 prosent nei, og 8 prosent vet ikke. De resterende 79 prosentene svarte ja. De som svarte ja ble deretter bedt om å krysse av for eventuelle saksområder hvor de mente at «beviskravet i praksis ligger lavere enn ellers». Svarene fordelte seg slik:
Seksuallovbrudd skilte seg altså ut som det området der forsvarerne i klart størst grad mente beviskravet i praksis ligger lavere enn ellers. Under kategorien «andre» opplyser utvalget at det særlig er mishandling i nære relasjoner som skiller seg ut på samme måte. Dette basert på fritekstsvar fra respondentene.
Høy frifinnelsesprosent
Tross advokatenes bekymring for beviskravet, viste en undersøkelse Riksadvokaten gjennomførte i fjor vår at frifinnelsesprosenten i voldtektssaker ligger svært mye høyere enn det som er vanlig for andre typer saker. Frifinnelsesprosenten har gått jevnt oppover de siste fem årene, med et voldsomt byks i 2024, opp til 37 prosent.
I mer enn hver tredje sak var altså domstolene, i motsetning til påtalemyndigheten, ikke overbevist om straffskyld. Dette til tross for at domstolene, ifølge 79 prosent av de responderende forsvarerne, praktiserer et lavere beviskrav særlig i sedelighetssaker, enn i andre typer saker.
Forsvarerne ble også bedt om å svare på hvorvidt domstolene bør ha anledning til å domfelle utelukkende basert på fornærmedes forklaring, om det ikke foreligger andre beviser. 66 prosent var helt eller delvis uenig at det bør være adgang til dette. 69 prosent svarte at de har opplevd slike domfellelser, og 50 prosent mener det skjer ofte eller ganske ofte.
– Kjenner meg igjen
Leder av Forsvarergruppen Mette Yvonne Larsen mener svarene bekymrer.
– Personlig kjenner jeg meg igjen i det som fremkommer av utvalgsrapporten. Det er krevende saker, og man føler ofte som forsvarer en betydelig motvind når man utfordrer et bevisbilde, selv om det er tynt. Men det hjelper å bringe inn sakkyndige og nye bevis i ankeomgangen, hvor jeg oftest har slike saker for tiden.
Hun mener den høye frifinnelsesprosenten i seksuallovbruddsaker tilsier at terskelen har vært for lav for å ta ut tiltale.
– Særlig i såkalte ord mot ord-saker. Dette er saksforhold som vekker reaksjoner og avsky hos mange, og hvor de angitte ofrene kan være sårbare i utgangspunktet. Det tenker jeg kan føre til at det både hos påtalemyndighet og domstoler kan være en tendens til vegring mot å henlegge eller frifinne, fordi det oppfattes slik at offeret ikke blir trodd. Høyesterett har henvist flere saker de senere år, hvor nettopp beviskravet har stått til prøving. På den måten tror jeg at det pekes ut en ny kurs, hvor man forlater troverdighetsbegrepet, og knytter vurderingen til pålitelighet. Og det er en positiv utvikling, tross alt.
