Den 19. mai 1975, ved middagstid, kjørte tre tyske delegater fra Amnesty International til Frankrike for å spise på restaurant. De hadde deltatt på organisasjonens generalforsamling i Saarbrücken, i Tyskland. På grensen ble de stanset av fransk politi, fordi de hadde med materiale fra sin organisasjon. Uten nærmere begrunnelse ble de nektet å reise videre. To medlemmer av Europaparlamentet, Pierre Giraud og Manfred Schmidt, lot seg opprøre av det de beskrev som en «eklatant krænkelse af EØF-traktatens bestemmelser om fri bevægelighed» og avkrevde Kommisjonen dens syn. Kommisjonen svarte:

«En beslutning om at nægte statsborgere i en medlemsstat at indrejse i en anden medlemsstat, når formålet med indrejsen er at være modtagere af tjenesteydelser, er i strid med den frie bevægelighed for personer og tjenesteydelser i EF. Artikel 3, stk. 1, i Rådets direktiv 73/148/EØF … giver mere konkret modtagere af tjenesteydelser ret til indrejse alene mod forevisning af identitetskort eller pas.» (OJ (1975) C-242 på side 3).

I snart 50 år har det vært sikkert at EU-rettens fire friheter gir grunnlag for en alminnelig rett til fri bevegelighet for personer. Det er slått fast av EU-domstolen i for eksempel Cowan og I.N. og ble lagt til grunn av EFTA-domstolen i NAV-saken. Fra 1994 har EØS-avtalen artikkel 1 bestemt at avtalen omfatter fri bevegelighet for personer.

Fordi det er opplagt at personer har fri bevegelighet i EU og EØS, og fordi det finnes så mange grunnlag for denne retten, er den senere blitt «kodifisert» i unionsborgerdirektivet (fortalen punkt 3). I mange sammenhenger ser man at norske myndigheter og forvaltning viser til denne kodifiseringen som argument for at det som har vært sikker rett i 50 år, skal trekkes fra igjen. Senest under høringen i dagpengesaken ble det hevdet at fordi EØS-avtalen ikke oppstiller noe unionsborgerskap, så kan man ikke lenger bruke tjenestefriheten en måte som gir tilsvarende resultat.

Nav-skandalen klargjorde at dette resonnementet er rettsstridig. Uviljen er også i strid med folkeviljen – og den uttrykkelige lovgiverviljen. Fra Stortinget sluttet seg til EØS med ¾ flertall i 1994, har det kontinuerlig styrket samarbeidet med EU gjennom et hundretalls supplerende avtaler. I 2016 gav Stortinget igjen sitt samtykke med ¾ flertall – denne gang til proposisjonen om deltakelse i EUs finanstilsyn. Den slår fast at et «grunnleggende prinsipp er at EØS-samarbeidet skal videreutvikles i takt med utviklingen i EUs indre marked for å sikre rettslig homogenitet.»

Det ferskeste uttrykket for folkeviljen er Stortingets oppfølging av Nav-skandalen. I den opplysende innstillingen fra november 2022, fremholdt arbeids- og sosialkomiteens flertall at folketrygdloven «aldri» er vurdert i lys av retten til fri bevegelighet og likebehandling (side 10). Den avsluttet med å be Regjeringen komme tilbake til Stortinget med en slik utredning (side 34). I klartekst betyr det at flertallet ikke anerkjente de utredningene som faktisk foreligger. En av flere årsaker er at Trygdekoordineringsutvalget redegjorde for trygdeforordningens hjemmelsgrunnlag og rekkevidde med henvisning til unionsborgerskapet (kapittel 3). Det er feil. Som EU-Kommisjonen har sagt svært tydelig, er forordningen utelukkende hjemlet i retten til fri bevegelighet for arbeidstakere.

Stortingets reservasjoner gjorde at det fravek all kutyme og snekret sin egen lovtekst. Den nye § 1-3 i folketrygdloven lyder:

«Loven skal tolkes og anvendes i samsvar med prinsippene om fri bevegelighet og lik behandling slik de kommer til uttrykk i EØS-avtalens hoveddel.»

Henvisningsbestemmelsen viser hva Stortinget betrakter som gjeldende rett og hvordan Stortinget mener man skal nærme seg EØS-avtalen. Stortinget sa at:

  • «årsaken til EØS-/trygdeskandalen var at rettighetene etter EØS-avtalens hoveddel ble oversett.»
  • «Rekkevidden til rettighetene i EØS-avtalens hoveddel er hovedgrunnen til at feilpraktiseringen går helt tilbake til 1994.»
  • «Retten til fri bevegelighet og likebehandling for ikke-økonomisk aktive personer er særlig relevant på trygdeområdet, men den kan ikke leses direkte ut av teksten i EØS-avtalen. For å unngå nye EØS-/trygdeskandaler mener komiteen det er særs viktig å synliggjøre dette i folkerettsmarkørene.»

Stortingsflertallet har tre enkle budskap: Det første er at den fundamentale retten til fri bevegelighet for personer, herunder ikke-økonomisk aktive (les: trygdede) gjaldt da EØS avtalen ble inngått i 1994, og gjelder i dag. Det andre er at Stortinget ikke aksepterer konstruksjoner fra forvaltning eller akademia om at unionsborgerskapet kan brukes til å reversere andre rettigheter som har vært klare i 50 år. Det tredje går til alle rettsanvendere og Høyesterett i siste instans: Retten til fri bevegelighet for personer i EØS er grunnleggende, vi tillater ikke at dere bommer en gang til.

Tarjei Bekkedal og Mads Andenæs er prosjektleder og prosjektdeltaker på LEVEL, finansiert av Norges forskningsråd.