Gulating lagmannsretts strandsonedom er hverken omstridt eller uriktig

Kronikken er skrevet av Ingeborg Sæveraas (Lønnum), Ola Asbjørnsen (Lønnum), Anne Tellefsen (HBL), Lars Selmar Alsaker (SANDS), Endre Skogland (SANDS), Bård K. H. Berge (Arntzen de Besche)

I Rett24 kan man 7. mai lese at departementet anker Gulatings «omstridte» strandsonedom. Det kan etterlate et inntrykk av at resultatet er tvilsomt. Dommen er imidlertid svært grundig, og resultatet er både riktig og rimelig.

Les: Departementet anker Gulatings omstridte strandsonedom til Høyesterett

Gulating lagmannsrett avsa i april en dom som fastslår at mindre brygger oppført på 1970-tallet ikke var underlagt meldeplikt.

Fire rådgivere fra Holth & Winge kritiserer dommen i en artikkel i Rett24 den 3. mai. De mener rettskildebruken er spesiell, ved at det i mangel av andre holdepunkter ble vektlagt hvordan loven ble praktisert.

Les: «Gulating lagmannsretts strandsonedom kan få uheldige konsekvenser»

Vi er ikke enige i dette.

Samsvarer med andre kommuner

Dommen er svært god, og faktum knyttet til fraværet av meldinger om slike brygger i Bergen kommune samsvarer med det man finner (eller snarere ikke finner) i kommunene i Vestfold, Telemark og Agder, som også er undersøkt i forbindelse med rettssaker. Det foreligger gjennomgående ikke dokumentasjon på at private brygger har blitt meldt før plan- og bygningsloven 1985, og det er heller ingen spor av strandplanbehandling av disse hos Fylkeskommunen som har behandlet strandplansaker. At det foreligger en ganske omfattende forvaltningspraksis som tilsier at det ikke ble krevd byggemelding for mindre brygger, er klart nok relevant for lovtolkningen. Dette må staten nå ta inn over seg. 

Det er vanskelig å se at Høyesterett skal kunne komme til et annet resultat i denne saken. I Gulating ble alle tilgjengelige rettskilder funnet frem. Dommen har en grundig gjennomgang av kildene. Det medgikk ni dager til å klarlegge rettskildebildet, herunder hvordan lovens skjønnsmessige ordlyd ble oppfattet og praktisert på 1970- og 80-tallet.

Fallitterklæring

Avgjørelsen er også i samsvar med Oslo tingretts dom i sak 20-024986TVI-OTIR/03, hvor retten slo fast at det ikke var meldeplikt for en brygge på 54 kvm. Retten kunne etter en grundig bevisførsel blant annet vise til «nokså entydig praksis fra kysten i Vestfold og Telemark hvor det ikke ble praktisert meldeplikt for slike brygger». Staten ved departementet valgte ikke å anke denne dommen. Det ble den gangen uttalt at dommen ikke var prinsipiell. 

I stedet ble det gitt et tolkningsbrev om at brygger likevel, og til tross for dommen, var meldepliktige tilbake til 1965. Departementets tolkning hadde ingen rettskildemessig forankring, noe Gulating lagmannsretts dom nå også tydelig viser. 

En anke av denne dommen fra statens side er etter vårt syn en fallitterklæring for staten som garantist for rettssikkerhet. Skråsikkerhet i forvaltningen har det blitt mer og mer av de siste årene (ref. også NAV-saken).

Departementet har over tid ikke evnet å ta på seg «briller» fra tidligere tider, der strandsonepolitikken var en helt annen. Under bygningsloven var hovedtemaet å sørge for bygningsmyndighetenes kontroll av konstruksjoner som krevde større konstruktiv forståelse – ikke strandsonevern. I alle tidligere bygningslover har det dessuten vært unntak fra byggeforbudet for atkomstbrygger. Atkomst til sjø ble ansett viktigere.

Legalitetsprinsippet

Holth & Winge problematiserer betydningen av legalitetsprinsippet, og argumenterer blant annet for at lagmannsretten legger til grunn en «altfor streng forståelse av legalitetsprinsippet på plan- og bygningsrettens område». Vi er ikke enig i dette.

Ved pålegg om riving av tiltak står man overfor et betydelig inngrep i eiendomsretten, som er vernet av både Grunnloven og EMK. Legalitetsprinsippet setter da tydelige krav til hjemmelen for inngrepet. Loven må være tilstrekkelig klar og entydig slik at borgerne har hatt muligheten til å forutberegne hvilke handlinger som kan føre til sanksjoner. Og dette gjenspeiles også etter vårt syn korrekt i lagmannsrettens vurdering og dommens resultat; slik bygningsloven var formulert, er det på ingen måte klart at mindre trebrygger var meldepliktige etter § 84 – snarere tvert imot.

Et uklart regelverk, sett i sammenheng med den lange tiden som har gått, vil også generelt sett gjøre rivingspålegg svært problematiske i lys av forbudet mot uforholdsmessige/grovt urimelige inngrep. Våre erfaringer er at disse vurderingene ikke er tatt på tilstrekkelig alvor i strandsonesakene.

Ikke uavklart

Når staten i sin pressemelding om anken redegjør for at dommen skaper en uavklart og krevende situasjon for kommunene, er dette ikke riktig. Situasjonen er nå avklart hva gjelder eldre brygger ført opp før 1985. Ressursbruken i kommunene knyttet til ulovlighetsoppfølging av gamle tiltak er omfattende og går på klar bekostning av kommunens ordinære byggesaksbehandling. Kommunene får derfor nå en langt enklere hverdag og kan bruke ressursene bedre.

Vi har alle arbeidet med plan- og bygningsloven i lang tid, og har også inngående kjennskap til de tvistene som har oppstått for mange borgere som følge av en intensiv ulovlighetsoppfølging av eldre tiltak. Felles for sakene er at borgerne opplever seg rettsløse i møte med en forvaltning som ikke har forståelse for tvilen som ligger i et mangelfullt arkiv, og heller ikke evner å sette seg tilbake i tid ved tolkningen av tidligere lovtekst og praksis.

Det er vår klare oppfatning at dommen bør bli stående, og at man fremover må kunne forvente at Statsforvalteren og departementet i større grad er bevisst sin rolle som garantist mot at inngripende vedtak fattes uten tilstrekkelig hjemmel.