I disse dager behandler justiskomiteen et lovendringsforslag som begrenser forvaringsdømtes adgang til å søke om prøveløslatelse i de tilfellene gjentakelsesfaren for alvorlige lovbrudd er særlig stor.
Grunnlaget for forslaget er tidligere riksadvokat Tor-Aksel Busch sitt utspill i Rett24 den 20. januar, der han vil avgrense Anders Behring Breiviks muligheter for å søke om prøveløslatelse.
Les: Busch mener retten til å søke prøveløslatelse fra forvaring bør begrenses
Rent konkret betyr dette at Breivik, etter å ha fått avslag på en søknad om prøveløslatelse, må vente i tre år istedenfor ett med å sende en ny søknad. Siden lover skal være generelle og ikke kan omfatte én spesiell person, kan begrensningen ilegges alle forvaringsdømte der gjentakelsesfaren for ny og alvorlig kriminalitet er vurdert å være særlig stor.
To forhold
Per-Willy Amundsen (FrP), som er en av forslagsstillerne, sier til VG 17. februar at det vil være opp til domstolen å vurdere om gjentakelsesfaren er stor eller særlig stor.
Det er to forhold som er problematiske i dette forslaget. For det første må domstolen skille mellom stor og særlig stor gjentakelsesfare. Mer folkelig kan man si at domstolen skal skille mellom de forvaringsdømte som er farlige, og de som er særlig farlige. Det er en vanskelig vurdering. For det andre gis det anledning til å øke tidsintervallet mellom domstolens vurdering av gjentakelsesfare etter at minstetiden er oppnådd. Når tidsintervallet øker, øker også usikkerheten i vurderingen av gjentakelsesfaren.
Før innføring av forvaringsstraffen ble usikkerheten rundt prediksjon av gjentakelsesfare, mye diskutert. Man tok høyde for denne usikkerheten ved å gi forvaringsdømte adgang til søke om prøveløslatelse etter oppnådd minstetid. Får de avslag på søknaden, kan de altså søke igjen etter ett år. Slike søknader skal påskyndes i rettssystemet, og en relativt hyppig og jevnlig vurdering sikrer det lovlige grunnlaget for å holde forvaringsdømte i forvaring ut over det tidspunktet vedkommende normalt ville blitt prøveløslatt fra en tidsbestemt straff. Det er dette som er kjernen i tidsubestemtheten i forvaringsstraffen. Så lenge det foreligger gjentakelsesfare, kan forvaringen opprettholdes. Når gjentakelsesfaren ikke lenger foreligger, kan den forvaringsdømte ikke lenger holdes i forvaring.
At usikkerheten knyttet til vurderingen av gjentakelsesfare i dag ikke diskuteres så mye, betyr ikke at treffsikkerheten er blitt så mye bedre. Det er derfor grunn til å minne om dette når lovendringsforslaget nå diskuteres og stille følgende spørsmål: Hvilken forutsetning har domstolen for å avgjøre om gjentakelsesfaren for alvorlige lovbrudd er stor eller særlig stor? Hvor sikkert blir grunnlaget for å kunne holde en forvaringsdømt i forvaring når intervallene for denne vurderingen økes med to år?
Tynt grunnlag
Kanskje vil dette ikke være så vanskelig i Breiviks tilfelle, men denne lovendringen vil altså ikke bare gjelde for Breivik. Den vil kunne gjelde for alle som dømmes til forvaring. Vår studie som har fulgt forvaringsordningen siden den ble etablert i 2002, viser at de forvaringsdømte er en svært uensartet gruppe. Et fåtall tilhører gruppen som får lange forvaringsdommer, og som figurer i saker med stor medieoppmerksomhet. Likevel blir disse alvorlige sakene lett førende for ønskede innskjerpelser av forvaringsbestemmelsen.
Det sies at «hard cases make bad law», og det kan lett bli tilfelle med dette lovendringsforslaget. Lovendringsforslaget vil også kunne gjelde for forvaringsdømte som har en lettere psykisk utviklingshemming eller som var barn – eller så vidt fylt 18 år – da de fikk forvaringsdommen. Skal domstolen, på et ganske tynt grunnlag, for eksempel kunne avgjøre at et ungt menneske har en særlig stor gjentakelsesfare og dermed blir ansett for å være svært farlig? Og er en vurdering av gjentakelsesfaren hvert tredje til fjerde år tilstrekkelig for å kunne avgjøre om et menneske kan holdes i forvaring?
Våre folkevalgte bør tenke nøye gjennom disse spørsmålene før de tar stilling til det foreliggende lovendringsforslaget.